Filmanmeldelse: Harry Potter and the Deathly Hallows, part 2 2D (spoiler alert)

I går fikk jeg sett den aller siste Harry Potter filmen, og som alltid før så er første møte med disse filmene på lerretet litt anstrengende for meg. Det har ingen ting med at jeg ikke liker de, det er bare et at jeg ikke har lest bøkene siden den siste kom ut, og hjernen min jobber alltid på høygir for å huske hva som egentlig skjedde i boka, vente på ting som jeg tror skal dukke opp, huske rekkefølge, fundere på hva som mangler osv. Jeg klarer rett og slett ikke å la vær! Det er utrolig irriterende og ødeleggende, for når jeg senere ser DVD'en, så er alt greit. Så på bakgrunn av dette faktum, skal jeg ikke gi filmen terningkast. Antagligvis vil den få veldig høy karakter, men jeg er ikke klar for den ennå. Jeg hadde også vondt i hodet og krampe i skuldrene, noe som også gjorde at jeg ikke helt klarte å slappe av og slippe filmen inn. Se den en gang til, kanskje?

Utover det, så var det en spennende og tårevåt film. Jeg tenkte at det var bra at det triste var midt inne i filmen, men neida, måtte gråte en skvett helt på slutten også. Det er så gøy å gå rett ut på brygga hvor alle koser seg ute på restaurantene i Tønsberg, med tårevåte og røde øyne... Men, jeg ble veldig rørt av slutten, en slutt jeg ikke hadde sansen for i boken (jeg liker aldri en oppsummerende slutt hvor man forteller hva som skjer i fremtiden).

Det jeg likte med filmen var selvsagt effektene. Hermoine og Rons lille seanse i Mysteriekammeret. Neville Longbottom var i mine øyne en av de største heltene i filmen, og McGonagall var så herlig der hun sier: "I've always wanted to use that spell". Jeg kan selvsagt ikke glemme de utrolig rørende og tårevåte minnene til Severus Snape, som ble spilt med utrolig følelse og ekthet. Jeg likte hvordan Harry dukket opp fra rekkene på skolen og utfordret Snape. Jeg kan sikkert ramse opp mange slike episoder i fleng.

Det jeg på stående fot kan si at jeg skulle ønske mer av i filmen: LITT kjemi mellom Harry og Ginny hadde vært greit. Jeg ventet litt mer av forhistorien til Dumbledore. Sikkert helt greit at det ikke var med, men når jeg hadde forventningen om det, så var det litt skuffende. Alt gikk også så fort føltes det ut som. Det var akkurat som om jeg ventet meg mer hele tiden, og at det skulle vare lenger. Sier kanskje noe om intensiteten, for det er jo ikke akkurat en kortfilm. Mulig at jeg gjerne ville tyne det siste møtet så lenge som mulig? Det at alle de kjente og kjære som døde bare var et lite glimt, føltes litt tamt. Jeg gråt jo som bare det, men det hjelper så lite når det ikke ble et skikkelig farvel. Jeg er antageligvis litt ødelagt etter tidligere dramastudier, men innimellom ble det litt tydelig skuespill, spesielt blant statistene.

Det er egentlig så mye jeg kan si, så mye jeg har glemt og som jeg kommer på etterhvert. Det er intens opplevelse når man har fulgt det hele så lenge, og har du sett de forrige filmene, ikke nøl med å se denne! Det ville være kriminelt å droppe den! Har du ikke sett de andre filmene, gjør det først!

Jeg kjenner for øyeblikket at jeg er litt trist. Nå er det ikke mer å se frem til i dette universet. Filmene kan sees på DVD om igjen og om igjen. Bøkene kan (og skal) leses på nytt. Men det var dét, ingen nye eventyr. Hvordan skal det gå nå?