Bokanmeldelse: "Room" av Emma Donoghue

I Room, skrevet av Emma Donoghue, møter vi fem år gamle Jack. Han bor sammen med moren sin i kun et lite rom. Jack har levd her i hele sitt liv, og vet ikke at det finnes noe annet liv utenfor rommet. For syv år siden ble hans mor kidnappet og stengt inne, og for å gjøre livet til gutten enklest mulig, lar hun han ikke få vite at det finnes en verden der ute som han ikke kan få oppleve.Det eneste inntrykket de får fra utsiden er TV, men Jack tror at dette kun er fargede bilder og ikke ekte. I boken følger vi Jacks møte med verden, gjennom en fem-årings øyne

Ideen til boken kom fra saker som Josef Fritzl og lignende saker som har hendt den siste tiden. Hvordan er det for barna og vokse opp innestengt, for så å bli plutselig skulle leve i den virkelige verden? Boken er nå også oversatt til norsk.

Så hva synes jeg? Etter å ha lest 20-30 sider hadde jeg mest lyst til å legge boken vekk fra meg. Det er fem år gamle Jack er den som forteller historien, og som småbarnsmor kjenner jeg at jeg analyserer alt for mye. Jack har egennavn på alle gjenstadner i rommet. Det er Bed, Table, Rug, Bed Wall osv. Samtidig er han rå på mer abstrakte ting som prosent, lesing og andre mer avanserte ting. Jeg slet med å få plassert barnet inn i skrivestilen, det skurret litt. Det ble også litt langtekkelig, med to sider om Dora og Boots (og for deg som ikke er kjent med dagens barne-TV, så er dette noe en av de viktigste heltene, selv her i Norge). Men så er det en ung gutts verden. Det kan jo bli litt ensformig i lengden...

Og hvis du klarer å lese deg gjennom de to første kapitlene, så er mye gjort, og den spennende delen begynner. Det betyr at du nok må lese minst 123 sider, men det overlever du. Når jeg begynte å øyne håpet, var det ingen vei tilbake, og det kom et par veldig spennende øyeblikk hvor jeg ikke kunne stoppe. Selv om min egen datter ikke fikk sove og ville at jeg skulle sitte hos henne. Så jeg avtalte at jeg kunne sitte i sengen hennes til hun sovnet, mot at jeg fikk lese i min egen bok. Og jeg ble sittende der selv etter at hun sov.

For de kommer seg ut tilslutt, og det er her jeg synes det blir virkelig interessant. Og den gutten jeg slet med å analysere og få plassert tidligere i boken, kommer frem i sin fulle rett. En får så tydelig føle hvordan det er for han å bli revet vekk fra det eneste han kjenner. De mener at han bør være glad over at han endelig er fri. Men for Jack er alt annet skummelt, og Room er det trygge stedet for han. Der hvor han visste hva alt var og alt var under kontroll. For når han ikke vil leve det nye livet, er moren i en helt annen situasjon. Endelig er hun fri. Samtidig er det veldig fascinerende å få se sin egen verden gjennom Jack øyne, man får vår travle og egoistiske forbrukerhverdag satt litt i perspektiv.

"In Room we knowed what everything was called but in this world there's so much, persons don't even know the names."

Jeg kjenner jeg er litt i tvil når det gjelder terningen denne gangen. En del av meg vil gjerne kaste en femmer, mens fornuften sier meg at den ikke er verdt mer enn en firer. Endel av historien er sterk nok til å komme opp på fem, men ikke helt. Så en svak femmer/sterk firer? Kanskje jeg kunne gi den en karakter som lærerer gjør - da ville denne boken nok fått 4/5 tenker jeg.

Og for deg som tenker at du ikke orker å lese om barn som lider. Jeg er en som lett griner og takler dårlig barn som har det vondt. Men denne boken har en barnslig naivitet over seg og er egentlig ganske herlig. Alvoret ligger under og lurer, men det er ikke våre voksne, rasjonelle tanker som ligger til grunn. Så det som potensielt kunne vært en potensielt grusom historie, blir på mange måter en vakker historie, og jeg vil fint kunne anbefale boken videre.