Bok nummer 2 i serien om Ayla, Hestenes dal, er fullført. Jeg leste den en gang da jeg var rundt 16-17 år, kanskje enda yngre når jeg tenker etter, og jeg gledet meg til å dra tilbake.Ayla og Jondalar legger ut på hver sin reise. Ayla har blitt utstøtt av Broud og er på leting etter sitt eget folk. Jondalar og broren Thonolan legger ut på en Reise, som mange gjør en gang i livet. Etterhvert skal deres veier krysses, og Ayla møter for det første gang et menneske av de Andre, en av sine egne. Det byr på mange utfordringer for Ayla, som er vant til et helt annet levesett enn det hun møter nå, hvor hun plutselig kan være seg selv og ikke lenger forsøke å være noe hun ikke er.
Det forundret meg over hvor mye jeg hadde glemt fra sist jeg leste. Jeg husket egentlig bare den delen hvor Ayla og Jondalar møttes, men sakte kom alt tilbake til meg mens jeg leste. Endel av meg følte frustrasjon, fordi jeg ble irritert over hvor lang tid det skulle ta til jeg kom til den delen jeg husket fra boken. For store deler av historien består av Jondalars reise og hvordan Ayla klarer seg i sitt nye liv, og om de vennskapsbåndene hun knytter seg til med dyrene rundt henne. En annen utfordring jeg hadde, var den knøttlille skriften som var brukt. Greit at det sparer antall sider, og dermed er mer miljøvennlig. Men for en som er langsynt, var det tungt å lese, selv med lesebriller på...
Men ser man bort ifra disse tingene, som strengt tatt springer utifra mine egne særheter og ikke har noe med selve boken å gjøre, så er dette en flott bok som det er verdt å bruke et par dager med intens lesing på. Jeg var ferdig med å lese kl. 00.30 i natt, og kunne gjerne fortsatt på neste bok, hadde ikke fornuften grepet inn. Det er en detaljrikdom som er helt utrolig. Du lever for 35 000 år siden, du kjenner følelsene, ser naturen og føler verden som den en gang var.
Det er selvsagt noe å sette fingrene på. Noen forklaringer blir litt vanskelig å følge, som når Jondalar jobber med flint, og når han lager spydkasteren. Jeg klarer ikke for mitt bare liv se for meg hvordan den ser ut eller hvordan den fungerer. Men pytt sann, spiller det noen rolle? Man har jo Google, har man ikke? Og så har vi dyreforvirringen. Var det en hulebjørn eller huleløve, sånn egentlig? Det er nemlig et par steder hvor disse to røres sammen med hverandre i et eneste sammensurium...
"Det var i virkeligheten derfor Creb visste at hennes totem var Hulebjørnen. Hun hadde ennå fire lange parallelle arr på det venstre låret og hadde stadig mareritt om en gigantisk klo som trengte inn i en bitteliten hule som hun hadde løpt inn i for å gjemme seg da hun var et barn på fem år."Det var vel strengt tatt en huleløve det var snakk om, og dette skjer flere steder... Så om noen har lest den engelske utgaven, er jeg veldig nysgjerrig på om denne feilen er å finne der også.
Jeg har diskutert med meg selv litt, om denne boken fortjener terningkast 4 eller 5. Kvalitetsmessig vil jeg nok gi den 4 tror jeg. Jeg kjenner at den lange reisen til Jondalar og Thonolan er ganske uinteressant, og jeg føler at det tar for lang tid til møtet mellom Ayla og Jondalar, da dette ikke skjer før 3/4 av boken er ferdig. Det er nesten på grensen av hva jeg synes er nødvendig med repetisjoner fra forrige bok. Jeg trenger ikke bli påminnet om hvorfor Ayla hater hyener så mye, nesten hver eneste gang hun møter en. Det holder med en liten påminnelse en gang, til nød to.
Men så kommer den viktigste faktoren for en bok, synes jeg, og det er kraften til å huke tak i deg som leser og holde deg. Boken skal gjerne ødelegge hele hverdagen din i så stor grad at du ikke er villig til å ta del i virkeligheten, fordi du gjerne vil være i boken og fortsette videre uten forstyrrelser. Den bør gjerne sitter igjen etter at du er ferdig. Så da hunden min kom opp i sengen denne morgenen og la hodet på benet mitt og sovnet (noe hun nesten aldri gjør), så kjentes det mer spesielt enn tidligere. Denne følelsen stammet fra boken, fra huleløven Baby og hesten Vinnie, som var det eneste selskapet Ayla hadde på 3 år. Og når en bok påvirker meg sterkt følelsesmessig, så gir jeg altså denne boken terningkast 5.
Tørre fakta
Utgitt: 1996 (6. opplag)
Forlag: Aschehoug
Oversetter: Helge Simonsen
Sideantall: 416 (pocket)
Originaltittel: The Valley of Horses (1982)
ISBN: 82-03-16337-8
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar