Bokbloggturnéen: Dagene før mai av Sanne Mathiassen

Jeg vil ikke sove.
    Likevel sovner jeg.
    Og så drømmer jeg om ham igjen. Om pappa. om havet og mørket. Om regnet og lange dager i mai. om Aksel som står dryppende våt nede ved båten og venter på meg. Venter.

Det er tid for en ny bok i bokbloggturnéen til Cappelen Damm, og det er debutanten Sanne Mathiassen  sin bok Dagene før mai, som nå er ute på reise. I morgen er det Lenes blogg som skal skrive om boken, så følg med videre!

Fra baksiden av boken:
I en bygd i Nord-Norge sliter en ung jente med sorg og tomhet etter at faren hennes er savnet i en båtulykke. Kjæresten Aksel har nylig dumpet henne, og moren er fjern av sorg. Så en dag dukker Ensomheten opp. Han bare kommet, uten å spørre. Han er irriterende og innpåsliten. Dessuten nekter han å gå sin vei.

Dette er en helt spesiell bok som jeg synes det er vanskelig å skrive om. Jeg begynner, bare for å begynne helt på nytt, om igjen og igjen. Jeg har nemlig så mye på hjertet, men får det liksom ikke helt ut! For dette er bok som inneholder så mye, som man kan tenke på og gruble over i lang tid etter den er lest, som vokser inne i deg og blir endel av deg hver gang du ser på den eller blar gjennom den på nytt.

Da jeg begynte å lese boken, kjente jeg at jeg begynte å kjempe litt i mot. Det er en side av meg som jeg virkelig ikke liker, men som jeg sliter med å slippe taket i. Jeg er nemlig lite begeistret for å analysere tekster. Diktanalyse, novelleanalyser og annen moro kan du si at jeg styrte iherdig unna hver gang det lot seg gjøre på skolen. Jeg liker ikke å anta, jeg liker å vite. Så når jeg får en tekst, som nå, som er ganske åpen for analyse så satt jeg meg først på bakbena. Helt til jeg tenkte." Det er faktisk ikke en norsklærer som skal få sette kommentarer i margen min, eller sette røde streker under mine meninger. Nå skal jeg sette meg ned, lese og så se hva som skjer." Etter et par timer var jeg ferdig med boken, mens hjernen min fortsatt strittet litt i mot og ville argumentere mot ting som om det faktisk var et stort hull i veggen på kjøkkenet, eller hva som skjedde på slutten, og hva som... Deretter sovnet jeg.

Så hva skjedde da jeg så våknet? Jo, jeg hadde lyst til å lese boken en gang til. Nå hadde jeg ikke tid til det, men den står der å lokker på meg. Kommer jeg til å oppdage noe nytt som vil gi meg svar? Skal jeg tørre å lage meg mine egne tanker og meninger om hva som faktisk skjedde, eller skal jeg la historien få lov til å være mystisk, la spørsmålet om den manglende veggen på kjøkkenet stå ubesvart... For er det morens sorg som gjør at hun ikke oppdager at veggen er borte, eller er det jentas sorg som føles som om huset faller fra hverandre?

Boken er skrevet i korte vers, med et stramt og nydelig språk. Dette er for eksempel hele side 95:

En måke flyr over brygga. Jeg tenker på måkeegg. På pappa og våren. På dager før mai.

Dette er jo en ungdomsbok og den er skrevet gjennom tankene til en frustrert og trist ung jente. Jeg føler at forfatteren får frem stemmen hennes og de forvirrede følelsene hennes på en god måte. Jeg tror på at hun er en tenåring, jeg kjenner igjen hvordan det er når kjæresten din finner en annen. Heldigvis kjenner jeg ikke igjen følelsen hvordan det er å miste en far, men jeg føler det allikevel på kroppen. Tanken på at faren er der ute, i det kalde havet et sted.  Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne boken videre og håpe at dere liker den like godt som jeg gjør.

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: Cappelen Damm

Sideantall: 180 sider (pocket)

ISBN:978-82-37036-7

Kilder: Anmeldereksemplar.

____________________________________________________________

Litt om forfatteren:
Sanne Mathiassen ble født i 1983 og kommer opprinnelig fra Nord-Norge. Hun har nylig fullført NBIs (Norsk barnebokinstitutt) forfatterutdanning, og Dagene før mai er henne debutroman.