Bokanmeldelse: City of Bones av Cassandre Clare

Clary Fray is seeing things vampires in Brooklyn and werewolves in Manhatten. Irresistably drawn towards a group of sexy demon hunters, Clary encounters the dark side of New York City - and the dangers of forbidden love.

Det er ikke deg, det er meg... Kjent setning? Ja, vil de fleste si, noen av dere har kanskje hørt den andre har kanskje brukt den, det er vel det man trygt kan kalle en loslitt klisjé. Jeg har brukt den de siste dagene, mens jeg har lest City of Bones. "Beklager boken, jeg er nok ikke humør for deg i dag, det er ikke din skyld." Eller "beklager boken, jeg er nok litt ukonsentrert og lett distrahert i dag, du får ha meg unnskyldt. Det er ikke deg". Men, var det meg eller boken som egentlig var problemet?

Denne boken ble kjøpt inn fordi den ble skrytt opp i skyene, både av bokbloggere og andre. Siden den også er en type bok jeg gjerne sluker som en avveksling, entypeslappeavogdrømmesegvekkfravirkeligheten-bok, så burde det være en suksess. Problemet var at det gjennom hele boken var et og annet som skurret, men jeg klarte liksom aldri helt sette fingeren på hva problemet var (før senere). Første gang jeg reagerte var helt i begynnelsen, når Clary ser Jace, Isabelle og Alec for første gang. De har akkurat fanget en blå-håret gutt midt inne i et diskotek, og Clary er tydeligvis den eneste som kan se dem. De har ikke oppdaget henne, men prøver å avhøre gutten (som er en demon) for å finne ut om det er flere av hans slag på stedet.

"So," he said. "You still haven't told me if there are any other of your kind with you." (...)
   "I don't know what you are talking about." The blue-haired boy's tone was pained but surly.
   "He means other demons," said the dark-haired boy, speaking for the first time. "You do know what a demon is, don't you?"
   The boy tied to the pillar turned his face away, his mouth working.
   "Demons," drawled the blond boy, tracing the word on the air with his finger. "Religiously defined as hell's denizens, the servants of Satan, but understood here, for the purpose of the Clave, to be of any malevolent spirit whose origin is outside our own home division-"
   "That's enough, Jace," said the girl.
   "Isabelle's right," agreed the taller boy. Nobody here needs a lesson in semantics-or demonology."

Hadde ikke den aller siste kommentaren kommet, kunne jeg levd med dette, men det hele ble så malplassert og overflødig for meg. Det kjentes mest ut som om forfatteren måtte få det ut slik at vi som lesere fikk informasjonen. Og det var mange ting som ble avslørt underveis, informasjon som kom litt malplassert, eller ble fortalt for fort og for enkelt. For meg ble jeg sittende igjen med en følelse at dette var en litt for billig måte å dele viktig informasjon på.

Et annet problem var at jeg litt for mange ganger gjettet ting, som ble avslørt LENGE etterpå. En av disse tingene var hvem som var faren til Clary. Det var så opplagt at jeg håper virkelig ikke det var meningen at det skulle komme som noen overraskelse? Heldigvis, mot slutten kom det et par overraskelser jeg ikke hadde forutsett, noe som reddet mye av historien.

Hvis jeg skal videre med slakten, så slet jeg med å se for meg karakterene. Dermed begynte hjernen min å skape egne bilder av dem, problemet var at de ikke passet inn med hvordan karakterene faktisk ble beskrevet. Dette var et av disse "det er ikke meg..."-øyeblikkene, men så leser jeg plutselig på Goodreads at jeg absolutt ikke var bare meg som reagerte slik, så kanskje det var deg, boka?

Her er et bilde en av som har anmeldt serien på Goodreads har tegnet, og som beskriver litt det bildet jeg satt igjen med:

En siste ting, før jeg lover å bli litt mer positiv, var at jeg flere ganger reagerte på at dette virket kjent. Jeg så mange paralleller til Buffy her. Simon føltes litt som Xander, og Hodge minnet meg om Buffys læremester (som jeg, beklageligvis, ikke klarer å huske navnet på i farten). Kafeteriaen de besøker, minner meg veldig om baren Angel pleide å være i (eks-kjæresten til Buffy som etterhvert fikk en egen serie). Den lille kjærlighets-twisten på slutten ser jeg mange reagerte negativt på, selv tenkte jeg bare: Dette har vi sett/hørt før (jeg skal ikke avsløre for dere som vil lese boken hva dette gikk ut på). Selvsagt ligger det et par trekantdrama og lusker, klar til å bryte ut i full dramatisk blomst. Jeg er så lei av trekantdramaer!!!

Så var det jo deilig da, å se at tanken min om at det ikke var meg, ble bekreftet. At jeg kanskje ikke hadde lest for mange fantasy-romaner, slik at det jeg har hørt det meste før. For det var nemlig en av tankene som flakket rundt i hodet mitt mens jeg leste. For hva kommer jeg over? Haugevis av plagiat-beskyldninger, og direkte paralleller til andre bøker og TV-serier. Mye av dette har jeg ikke selv lest, men noe har jeg da. Det viser seg at forfatteren, Cassandra Clare, tidligere skrev store mengder fan fiction om Harry Potter, og at mye av det er kopiert mer eller direkte inn i boken. Mer om dette og annet kan du lese om her.

Så synes jeg dette var en møkkaroman? Neida, egentlig ikke. Den var spennende nok, og hadde endel frisk humor jeg likte godt. Det hjalp med vendingen boken fikk mot slutten og jeg likte Clary som karakter. Jeg begynte å lese den i går kveld, og fullførte denne morgenen. Jeg hadde planer om å lese hle serien, men etter alt jeg har lest, så vet jeg ikke helt sikkert. Jeg kjenner at jeg er litt glad jeg kjøpte den med et gavekort jeg fikk i bokklubben, slik at jeg bare betalte 30 kroner for den, men jeg angrer ikke på at jeg leste den. Jeg er litt nysgjerrig på hvor dette ender, så kanskje jeg kjøper resten av serien hvis jeg finner den på salg eller de har den på biblioteket? Hvem vet hva som kan skje i et svakt øyeblikk...

Forresten, jeg kan ikke gi meg helt med klagingen. For jeg har sagt der før, og jeg sier igjen: Kan ikke forlag VÆRE SÅ SNILLE å skrive sannheten bakpå boken slik at man faktisk får det man blir lovet? Jeg fikk inntrykk av at Clary lenge har sett vesener rundt omkring (se hva jeg har skrevet øverst på siden), men Jayce & co er hennes første møte med en slik verden. Og hun blir da ikke 'irresistably drawn' mot dem, men heller trukket inn det mer eller mindre frivillig? Og den forbudte kjærligheten... Jada, den er der, men man får inntrykk av at kjærlighet har en mye viktigere rolle (jeg ser det som en bitteliten bi-historie i bakteppet) og det tar lang tid før den forbudte delen kommer frem, nesten en hel bok!

Sånn! Da var jeg ferdig med å klage, jeg lover. Dessverre kjennes ikke det ikke rett å gi boken høyere enn en treer, rett og slett for all skurringen som ødela for opplevelsen... Boken er nok myntet på mye yngre lesere enn meg, som klarer å bli fanget av spenningen og karakterene og ikke begynner å henge seg opp alle forstyrrende detaljer.

Andre bloggeres meninger om boken:
Så rart 
Flukten fra virkeligheten
Marias Bokblogg
Lesekanin
Ikke bare ei bok
Goodreads

Tørre fakta:

Utgitt: 2007

Forlag: Walker Books

Sideantall: 442 sider (pocket)

ISBN:978-1-4063-0762-7

Kilder: Kjøpt