Bokanmeldelse: The Iron witch av Karen Mahoney

I dag våknet jeg opp og var i dårlig humør (minnene om min straks 14 år gamle hund og gårsdagens påfunn som inkluderte oppspist sko sto friskt i minne). Det første som slo meg, var at jeg ville reise en tur fra virkeligheten, og boken jeg for øyeblikket leste var litt for realistisk. Dermed bar det bort i bokhyllen, hvor jeg fant denne boken. Den så temmelig lettlest ut, det var fantasy og med et nydelig cover, så jeg drasset med meg dyna på sofaen (det er kaldt her!) for å lese...

Freak. That's what her classmates call seventeen-year-old Donna Underwood. When she was seven, a horrific fey attack killed her father and drove her mother mad. Donna's own nearly fatal injuries from the assault were fixed by magic—the iron tattoos branding her hands and arms. The child of alchemists, Donna feels cursed by the magical heritage that destroyed her parents and any chance she had for a normal life. The only thing that keeps her sane and grounded is her relationship with her best friend, Navin Sharma.When the darkest outcasts of Faerie—the vicious wood elves—abduct Navin, Donna finally has to accept her role in the centuries old war between the humans and the fey. Assisted by Xan, a gorgeous half-fey dropout with secrets of his own, Donna races to save her friend—even if it means betraying everything her parents and the alchemist community fought to the death to protect.

Jeg ble raskt brakt inn i en spennende verden med alkemi, hekser og skogs alver (som IKKE er vakre) og jeg følte at dette var lovende. Tegnene som du ser på jentas hender på coveret, er Donnas tatoveringer, laget av jern og sølv for å helbrede hendene hennes, eller rettere sagt gjenskape dem, etter at de ble stygt ødelagt da hun var liten. Hun ble nemlig kidappet av skogsalver og ble angrepet av et stygt skogsmonster, kalt Skriker, da faren forsøker å redde Donna (og ender opp død).

Jeg liker ideen med tatoveringene, ideen rundt hekser (ikke magiske hekser slik vi normalt kjenner dem), alkemi, og generelt den verden jeg blir servert i begynnelsen. I den første halvdelen av boka henger jeg godt med og koser meg (samtidig som jeg begynner å bli mindre sur). Dialogene flyter lett, humoren er til stede (og det er alltid et pluss synes jeg) og selvsagt blomstrer romantikken med den mystiske gutten...

Et par eksempler på akkurat min type humor, er når Navin endelig får vite sannheten om Donna og hennes verden. Han takler det mest sannsynlig på samme måte som jeg sikkert ville gjort, med døve kommentarer...

"So," said Navin.
"So."
"Elves." He raised an eyebrow.
"Uh-huh."
"It didn't look much like Orlando Bloom."

eller...

"Magic?" Navin said faintly. "For real? Is it like in Charmed? I think I could handle that. Maybe.

Men, så begynte jeg å slite. For når det endelig er tid for litt action, så faller det meste sammen og blir lite troverdig... Skal man bygge opp en overnaturlig verden, så er det viktig å få det til og fungere, at leseren faktisk tror at det som skjer er mulig. Dette har ikke forfatteren fått til i mine øyne. Navin blir kidnappet, og hva skjer? Jo, Donna og Xan (den mystiske gutten nevnt ovenfor) vandrer inn til fienden sånn uten videre! Uten noen tydelig plan, uten noe tanke om at de risikerer å bli drept på stedet... Og deretter blir alt halvhjertet, og jeg tok meg i å spørre: Hva? Hvorfor? Hvordan fungerte det, sa du? Hoppet jeg over noe? Nå hadde dere vel litt for mye flaks? Det var akkurat som om forfatteren satte karakterene sine fast i skriveprosessen og tenkte: "OK, hvis jeg lar han gjøre sånn, så redder jeg dem jo." Sorry, det fungerte ikke...

Så ja, som du sikkert forstår, siste halvdel av boken var en nedtur... Når det er sagt, jeg skal lese neste bok, det kan jo hende det tar seg opp (den kommer ut 8. februar, altså om noen dager), og historien har et potensiale som optimisten jeg er, håper jeg at kanskje.... Ja, jeg vet, mest sannsynlig blir jeg skuffet. Noe som er synd, for det er som sagt potensiale her. Både måten forfatteren skriver på, historien, og karakterene. Dessverre ligger det et trekantdrama i luften her, som jeg håper hun klarer å styre unna. JEG ER SÅ LEI TREKANTDRAMAER! Heldigvis var boken så lettlest at det er ikke altfor mye av min tid jeg kommer til å kaste bort (og den fungerte jo etter det formålet jeg ville at den skulle, jeg ble i bedre humør), jeg brukte vel ca. 5 timer på den i dag!

Tørre fakta:
Utgitt: 2011
Forlag: Flux
Sideantall: 299 sider (pocket)
ISBN: 978-0-7387-2582-6
Kilder: Kjøpt