Bokanmeldelse: Swanns kjærlighet av Marcel Proust

Jeg må ærlig talt innrømme at jeg egentlig kjente lite til Proust og denne boken. Jeg visste at det nok var en litt type tyngre bok og jeg har hørt forfatterens navn nevnes i setninger som har dreid seg om intellektuell litteratur. Men den var jo ikke så tykk, så det skulle vel gå raskt å lese. Sånn i ettertid har jeg bare en ting å si om den tanken: Ha ha ha ha...

Boken kjøpte jeg på loppemarked for et par uker siden, sammen med hauger av andre. Den tilhører Bokklubbens "Århundrets Bibliotek". Disse bøken beskrives på følgende måte:

Hundre litteraturkyndige personer i Norge står bak kåringen av de hundre beste, mest sentrale bøkene fra vårt eget århundre.

Vi snakker her om 1900-tallet, og sjansen for at det var kvalitet over boken var jo absolutt til stede. Med boken lå det også et avisutklipp om siste bind av På sporet av den tapte tid av Marcel Proust, lettere gulnet (skrevet av Erle Moestue Bugge). Øverst var det skrevet datoen 21/9-92 med blyant. Inne i boken var det streket under med blyant både her og der. Med andre ord, den tidligere eieren hadde lest denne boken nøye og hadde oppriktig vært interessert i hva han eller hun leste. Jeg kjenner jeg blir litt nysgjerrig på denne personen som har hatt denne boken før. Hvem var det? Hvorfor var den nå på loppemarked? Jeg får nok aldri vite svaret, men det er spennende å spekulere på det.

Artikkelen som fulgte med er ganske interessant. Det handler om den norske oversettelsen, eller kanskje  rettere sagt gjendiktningen, som Anne-Lisa Amadou har stått bak. Hun har for sitt arbeide med Prousts verk vunnet mange priser, et verk som hun har arbeidet med fra begynnelsen av 1960-tallet. Hun tok også doktorgrad i Prousts estetikk. Så med andre ord, dette er en oversettelse man kan føle seg trygg på. I følge artikkelen så skal oversettelsen være trofast mot alle nyanser i Prousts språk.

Proust var født i Franrike i 1871 og døde i 1922. Han er mest kjent for På sporet av den tapte tid. Dette er et verk som består av 7 volum fordelt på 12 bind, og på til sammen 3200 sider. Dette er på et vis en selvbiografi. Den handler om hovedpersonen Marcel som gjerne vil bli forfatter.

Boken jeg har lest heter jo, som du sikkert har fått med deg til nå, Swanns kjærlighet. Men på en aller første siden står også undertitlene Veien til Swann 2 og På sporet av den tapte tid II. Javel? Det måtte jeg finne mer ut om. Ble det lett? Nei. Ikke et sted fant jeg noe om Swanns kjærlighet. Tilslutt fant jeg ut av det, på Wikipedia. I en franske artikkelen sto forklaringen, og jeg som ikke kan fransk! Men med de få ordene jeg forstår og med kjennskap til originaltittelen, kom jeg fram til følgende: Veien til Swann er første volum i På sporet av den tapte tid. Swanns kjærlighet er del to av Veien til Swann. Da tipper jeg at Swanns kjærlighet er bind 2 av Sporet av den tapte tid. Voila!

Så over til min opplevelse av boken. Det første jeg tenkte da jeg begynte å lese var: "Hjelp!" Jeg har i det siste lest veldig kjappe bøker, så jeg har tilegnet meg et ganske hurtig lesetempo. Etter tre sider hadde jeg ikke fått med meg et kvekk! Jeg forsøkte på ny, og slet over flere sider. Helt til jeg fant ut at jeg måtte roe ned ... veldig. Da fikk jeg taket på det, og etterhvert gikk det "lekende lett". Vel, en sterk overdrivelse var vel det, for selv om man får taket på de eviglange setningene, så må man holde tungen rett i munnen for å ikke gå glipp av noe. Artikkelforfatteren skriver følgende om Prousts språk:

"Gjennom setningenes rytme kan man oppleve noe av det samme som når man lytter til et symfonisk verk, eller seiler på et bølgende hav."

Jeg må bare si helt enig, det var en herlig flyt når man først fikk tak i den. Noe jeg også merket etter å ha fått senket lesetempo og jeg fikk skikkelig fokusert på historien. Jeg følte meg så rolig etterpå! Akkurat som om selve lesingen ble en form for meditasjon, hvor man måtte holde fokuset til stede hele tiden. Jeg fikk lov å komme inn i teksten og nyte den i sakte åndedrag, få oppleve alle de forskjellige karakterene i den. Proust er rå på personkarakteristikk, og han er ikke nådig i sine beskrivelser. De færreste kommer veldig godt ut av det, her er ingen fantastiske og feilfrie helter og heltinner!

Boka handler om Charles Swan, som er en mann som lever livet som ugift, men elsker damer og har det ene forholdet etter det andre. Men så forelsker han seg i Odette. Hun er dame som han egentlig ikke ville sett to ganger på. Men hun innynder seg, han blir etterhvert betatt og da han merker at hun begynner å kjølne blir han virkelig ivrig og sjalusien slår inn.

Plottet er i seg selv ikke så originalt. Men måten Proust forteller historien, og hvordan han vrir rundt i menneskesinnet, gjør det til en spesiell leseropplevelse. Jeg falt helt pladask, og nøt boken i fulle drag. Jeg kan ikke si at jeg likte karakterene, jeg kjente at jeg ble irritert og oppgitt søtt og stadig, men skal man mislike en bok som er godt skrevet, bare fordi den inneholder endel dumme folk? Nei, det synes jeg ikke. Boken blir jo på mange måter mer engasjerende og realistisk i mine øyne (hadde det derimot vært en dårlig bok med mange idiotiske mennesker, da hadde jeg nok ikke vært nådig). Det eneste jeg egentlig har å utsette på boken, og som jeg savnet stort, var KAPITLER! Boken er ett stor kapittel på 206 sider! Det blir slitsomt å aldri få den pustepausen og alltid måtte stoppe opp i en eller annen handling. Det gjør også at terningen min faller ned et hakk.

Helt på tampen, et lite utdrag fra Prousts harselering med monokkelen, dette ene brilleglasset som var så stilig en gang i gode gamle dager. Her får du også en smakebit på språket i boken.

"Monokkelen til markien av Forestelle var bitte liten, uten innfatning, og fordi den tvang ham til ustanselig og smertefull sammentrekning av øyet, hvor den satt som et stykke overflødig og meget sjeldent forekommende brusk, forlenget den markiens ansikt med et melankolsk uttrykk, som fikk kvinnene til å tro at han var i stand til å føle stor fortvilelse i kjærlighet. Mens Monsieur de Saint-Candés monokkel, som var omgitt av en kolossal ring, likesom Saturn, var gravitasjonspunktet for et ansikt som hele tiden tilpasset seg den, og hvis røde, vibrerende nese og brede, sarkastiske lepper ved sine grimaser prøvde å være på høyde med disse fyrrige og åndfulle blikkene som glasskiven glimtet til i, og som snobbete og fordervete unge kvinner foretrakk fremfor alle andre, selv de som var langt penere fordi de fikk dem til å drømme om utspekulerte nytelser og raffinerte former for vellyst."

Tørre fakta:

Utgitt: 1991 (første gang på norsk 1936)

Forlag: Gyldendal Norsk Forlag A/S/De norske bokklubbene A/S

Oversetter: Anne-Lisa Amadou

Sideantall: 206 (innbundet)

Originaltittel: Un amour de Swann (1913)

ISBN: 82-525-2075-8

PS! Jeg fant akkurat ut at boken er filmatisert, med Jeremy Irons i hoverollen! På fransk.