Femten sekunder tidligere kunne Mason Dillinger ha svart at det var umulig......at en kvinne som var hans ”rette” – hans utvalgte – en gang eksisterte, og at han dessuten skulle finne henne på en liten kafé. Men likevel er den søte duften av dødelige Torrance Watson nok til å tenne en ild dypt inne i ham. Han må gjøre henne til sin, men vet samtidig at det er noe hans flokk aldri ville tillate. Og det som verre er: den lumske varulven som han jaget, vet hva Torry betyr for Mason, og nå er han ute etter henne.
Mason må beskytte henne fra den onde snikmorderen og stilles overfor sin vanskeligste utfordring noensinne. Våger han å trosse flokken sin og besegle blodsbåndet som gjør Torry til hans – et bevis på illojalitet som få overlever – eller må han leve en evighet uten kjærlighet?
Nå får jeg veldig lyst til å utbryte : Argh! Ovenfor har jeg skrevet presentasjonen som står bak på boken, og nok en gang prøver man å selge en handling som ikke stemmer. Dette er noe som har irritert meg i lang tid. For mens jeg leser, så venter hjernen min på noe som ikke dukker ut. Dermed begynner jeg å tvile på at jeg har fulgt med og så tenker jeg ennå mer på hva jeg forventer å skulle lese om og ikke hva som faktisk skjer. Hele maset om hva flokken tillater når det gjelder et blodsbånd mellom Mason og Torrance er strengt tatt ikke noe som kommer noe særlig frem (eller er det jeg som faktisk ikke jeg klarer å konsentrere meg?) <= Sere dere? Tvilen som kommer snikende, takket være en unøyaktig vaskeseddel... Handlingen dreier seg om Masons redsel for å knytte seg følelsesmessig til en kvinne, og den ondskapsfulle varulven Simmons vendetta ovenfor Mason. At avkom mellom en varulv og et menneske må bevise at de kan være endel av flokken ved å bli blodjegere (blodjegere må drepe et gitt antall utstøtte varulver - ulver som har gått over til den mørke siden og spiser mennesker). Jeg har ikke observert Mason tenke hva andre skulle mene om et blodsbånd mellom dem. Han ønsker vel strengt tatt ikke å bli endel av flokken i det hele tatt... Moren hans er menneske, og han har valgt å fortsette som blodjeger selv om han har drept sitt antall utstøtte. Så en bønn til dere som faktisk skriver sammendraget og skal reklamere for boken: Hold dere til det som står blant permene, ikke overselg boken. Dere risikerer bare at boken blir mislikt fordi dere skaper feil forventninger!
Jeg leste denne boken fordi jeg forventet lite av den. Jeg var så sliten i hodet etter en travel helg, og trengte litt ’guilty pleasure’ som ikke krevde noe særlig av meg. Litt spent var jeg, for de bøkene jeg har lest fra Harlequin Forlags bokklubb Nocturne tidligere, har ikke akkurat imponert meg. De har faktisk sørget for at jeg har gått lei av hele vampyr-greia. Denne gangen var det snakk om varulver, og starten passet perfekt til forventningene jeg hadde (med andre ord, klisjefylt svada). Men så skjønner dere, så hjalp det, og jeg fikk det jeg trengte, ikke bare det jeg fryktet. Spenning gjennom store deler av boken, sterke hovedkarakterer, romantikk (selv om den var av den typiske ’vi er ment for hverandre og det er ingen vei utenom’). Den perfekte boken å bruke en hviledag på.
Boken er nummer 1 av 3 i serien Blodjegerne, og jeg kommer antageligvis til å lese de to siste også. Det var grei underholdning som fortjener terningkast 4. Oversettelsen var helt grei, men du merker til tider at engelske uttrykk har blitt direkte oversatt, noe som ikke alltid fungerer like bra på norsk. Harlequin Forlag har for en gangs skyld fått til en bra forside også, ikke bare en muskelmann som ikke ligner selve beskrivelsen av hovedpersonen...
Tørre fakta:
Utgitt: 2011
Forlag: Forlaget Harlequin AB
Oversetter: Jan Ingar Vik
Sideantall: 349 (pocket)
Originaltittel: Last Wolf Standing (2008)
ISBN: 9788282681988
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar