mandag 4. april 2011

Bokanmeldelse: "Torment" av Lauren Kate

”Torment” av Lauren Kate er bok nummer to i Fallen-serien. Her får du falne engler og demoner, kjærlighet, trekantdrama og drama pakket inn i et av de vakreste coverne jeg har sett på lenge.

LOVE NEVER DIES...

It took Lucinda an eternity to find her beloved angel, Daniel. But he waited for her. Now they are forced apart again, to protect Luce from the Outcasts – immortals who want her dead. During their separation, Luce learns about her mysterious past lives. But the more she discovers, the more she suspects that Daniel is hiding something.

What if Daniel’s version of the past isn’t true?
Is it really their destiny to be together?
Or is Luce actually meant to be with somebody else?




Forfatteren, Lauren Kate, kommer fra USA og har tidligere skrevet The Betrayal of Natalie Hargrove før hun startet på denne serien. Mer kan du finne ut på bøkenes hjemmeside.


Boken har fått kritikker som...
’Dark and romantic, an absolute blinder of a book’
 'One of the most romantic page-turnes of all time'
 'A mesmerizing plot'
Og nå tenker du vel, dette høres ut som en fantastisk bok som jeg gjerne vil lese?

Da er det vel på tide å dele litt om hva jeg mener om boken tenker jeg...

For en skuffelse av en bok! Den første boken bød på helt grei underholdning. Den hadde sine mangler, men jeg likte den som et avbrekk i hverdagen. Så kommer bok nummer to, og byr på ... ikke så veldig mye egentlig. Hvis du ser bort i fra en utrolig naiv hovedperson for ikke å glemme en forvirrende og kjedelig historie. Det var nemlig det jeg ble servert i denne boken, som egentlig passer tittelen sin bra. Det er bare det at det er leseopplevelsen som beskrives.

En ting jeg ikke kan fordra er å lese en bok med stort potensiale, men så klarer ikke forfatteren formidle det. Jeg blir sittende med et ønske om å skrive boken selv, for her har du en hel haug av elementer som kan både gjøre boken spennende, romantisk og til og med litt skummel. I stedet blir det en flau greie som aldri klarer å tilfredsstille deg mer enn i et par korte øyeblikk av gangen. Men det er ikke bare sorgen. Jeg leste en anmeldelse en gang (husker ikke hvor/hvem) som sa at forfatteren hadde noen veldig interessante biroller (kaller man det biroller i en bok egentlig?). Og det er helt sant. Alle unntatt hovedpersonene er interessante karakterer. Jeg ble kjempeglad da Arriane fra forrige bok dukket opp, Roland også. Cam kom ikke særlig frem denne gangen, annet enn som objekt for Lucindas hat. Som nye karakterer falt jeg helt for Miles, en verdig konkurrent i kjærlighetstriangelen og jeg tok meg i å heie på Miles i stedet for Daniel. Forfatteren er også dyktig på skildre omgivelsene. Selv om personer og handlinger kan være litt tåkete, så har jeg hele tiden et veldig tydelig bilde av omgivelsene.

Men den tåken jeg nevnte... I første boken klarte forfatteren å holde oss i mørket og la oss være nysgjerrige på hva det er som egentlig foregår på en god måte. Denne gangen klarer hun det ikke, fordi de små hintene om noe tar for lang tid mellom hver gang de kommer og det er altfor få av dem til å holde spenningen oppe. Alt tåkelegges, en blir bare forvirret og man får egentlig aldri noen ordentlige svar. Spesielt er det idiotisk at Lucinda hele tiden skal holdes i mørke. Jeg begynner å få en liten idé om hvorfor etter at jeg leste slutten og har lest et par spekulasjoner på goodreads, men hvis vi bare hadde fått et ørlite større glimt inn i verden av engler og demoner, Gud og Satan, så kanskje ikke 452 sider hadde virket så lange?

Og så har du naive og blonde Lucinda, eller Luce som hun også kalles. Egentlig er hun jo ikke blond, men bleker håret sitt etter en krangel med englekjæresten Daniel, og jeg synes ærlig talt det passer henne bra. Her er det "folk" som er ute etter henne. Noen vil drepe henne, andre kidnappe. Dette får hun jo strengt tatt beskjed om fra Daniel og ser det med egne øye, og hun får beskjed om at det eneste stedet hun er trygg er på skolen. Men gang på gang vandrer hun av gårde og risikerer livet sitt. Men skjønner hun det? Blir hun redd? Noen tegn til angst eller lettere paranoia? Nei, absolutt ikke. Hun bare turer frem, sur fordi noen skal bestemme over henne. Ikke tegn på takknemlighet over at folk ønsker å beskytte henne. På side 217 trodde jeg kanskje at det begynte å synke inn, men det gikk fort over. Det tar hele 100 sider, helt nøyaktig, før det igjen er noen hjerneceller som vurderer det faktum at hun svever i livsfare. Jeg føler et sterkt behov for å hyle høyt til henne, men så må en vel tenke på at hun er en viljesterk 17-åring. Det er lenge siden jeg var på den alderen, så mye er glemt og fortrengt, men det er kanskje ikke beste alderen for å lytte til andre? Men allikevel, hvis det er mange skumle engler og demoner som er villig til å drepe deg, så kanskje man kan spandere litt redsel? Bare litt? Ikke? Nei, nei...

Det hadde kanskje hjulpet om Luce hadde fått litt bedre forklaring på hvorfor hun ikke kan forlate skolen, isteden for den unnvikende kommandoen til Daniel. På side 318 forteller Arriane litt mer om hvorfor hun må holde seg beskyttet på skolen, og så enkelt kan det gjøres:
"Only because they traced you leaving campus. You attract attention too, Luce. And when you're out in the world tearing up casinos and the like, we can sense it. That goes for the bad guys, too. That's why you're at that school in the first place."
Og så er det alle de hullene og manglene.
  • Er det ingen vanlige folk som plutselig oppdager mennesker med store vinger som flyr avsted?
  • Hvorfor så ingen vingene til Steven ombord på livbåten? Vil tippe at en båt full av elever vil stå langs ripa og stirre når en annen elev har falt ombord.
  • Hvorfor er det ingen som legger merke til at det er klippet hull i klærne til englene, slik at vingene kan komme frem?
Og en haug av andre små irriterende ting. Som en kampscene som ikke er noe annet enn forvirrende, noe strengt tatt nesten samtlige hendelser hvor det skjer noe mer enn enkle samtaler er.

Alt i alt så var dette ikke en imponerende bok. For min del så redder den seg halvveis, på et vis, fordi jeg har blitt kjent med karakterene i tidligere. En annen ting er at jeg er dødelig nysgjerrig. Så når neste bok, Passion, kommer i juni, så skal du ikke se bort i fra at jeg leser den også. Bare fordi jeg må bli ferdig med en historie (den siste boken kommer ut i 2012). Men jeg kommer definitivt ikke til å stå i kø for å få den. Den følger vel med i et 3 for 2 raid i engelske bøker hos Ark vil jeg tippe...

Dette er nok en bok for den litt yngre garde, som ikke setter så høye krav til det de leser. Jeg har nok blitt altfor kritisk og kresen med årene er jeg redd. Nå håper jeg bare at jeg snart får lese en GOD fantasy bok, for nå har jeg pløyd meg gjennom mye dårlig det siste året.

Tørre fakta
Utgitt: 2010
Forlag: The Random House Group
452 sider (pocket)
ISBN: 978-0-385-61809-0

2 kommentarer:

  1. He he :-) Må si at jeg ble mindre fristet til å lese boka nå, ja. Men tusen takk for en grundig, ærlig og sist, men ikke minst, morsom anmeldelse! Helt herlig!

    SvarSlett
  2. He he, takk :) Jeg leste vel flest: "Å herregud, Cam er jo sååå kjekk da! Og Daniel! Og Luce er så kul og tøff assa!"
    Ble litt nervøs når jeg skulle legge ut smakebiten, tenk hvis noen skulle blir fristet! He he

    SvarSlett

Populære innlegg