Bokanmeldelse: The Captive av Victoria Holt

I julen fikk jeg en bærepose med bøker fra min mor. Hun hadde fått en hel haug av gamle pocketbøker på engelsk fra sin kusine, og siden jeg er den eneste i familien som leser bøker på engelsk, så var jeg vel et naturlig valg... De fleste bøkene var skrevet av Victoria Holt, en dame med en mengde bøker på samvittigheten, kjærlighetsromaner fra gamle dager, samt noe gotisk romanse.

En god stabel til å fylle de allerede
overfylte bokhyllene med.

Jeg valgte meg ut en bok, The Captive. Den handler om Rosetta som blir skipbrudden sammen med to andre menn på en øde øy, blir tatt til fange av pirater og solgt til et tyrkisk harem. Hun kommer seg fri og gå inn for å renvaske Simon, en av de hun var strandet på øya sammen med og som klarte å rømme fra slaveri samtidig med Rosetta. Han er nemlig mistenkt for mord og er på rømmen. Kan det blir mer klassisk og klisjéaktig enn dette?

Dette var slitsom lesing på mange måter. Jeg kunne på mange måter like gjerne lest en bok hvor det sto følgende tekst: "Bla, bla, bla, bla, bla, bla." Boken begynner lovende, det kan virke som om den begynner rett på sakene, noe jeg liker godt.

"I was seventeen when I experienced one of the most extraordinary adventures which could ever have befallen a young woman, and which gave me a glimpse into a world which was alien to all that I hadd been brought up to expect; and from then on the whole course of mye life was changed."

Bada bing, bada bom, så går vi over på en eviglang fortelling om hennes oppvekst fra hun var liten jente og blir fortalt om igjen og om igjen at hun har blitt oppkalt etter en stein med egyptiske hieroglyfer som står på The British Museum, Rosetta-steinen... Deretter legger hun ut på reisen, som tar lang tid, når hun havner i haremet, så er det en masse bla, bla, bla med en fransk kvinne til hun får hjelp til å rømme sammen med Simon.

Tanken slår meg at forfatteren har skrevet denne boken rett fra hodet sitt, uten å jobbe så mye med teksten. Dette minner meg mye om når jeg skriver om noe som engasjerer meg, og hvor jeg bare lirer av meg side etter side. Faren for selvmotsigelser, gjentagelser, uinteressante deler og mye unødvendig tekst er så absolutt til stede. Skulle jeg skrevet denne boken tror jeg at jeg skulle halvert originalen og lagt til en god del nytt. F.eks. så innser plutselig Rosetta tydeligvis at hun er interessert i Simon. Det lå vel i kortene, men det var aldri en indikasjon. Ikke en eneste sommerfugl i magen, ikke litt hjerteklapp, savn eller en kommentar om at han var kjekk. Det var bare en hel del prat om at de hadde knyttet et bånd på øya, et bånd jeg som leser aldri trodde på.

Et annet problem er at forfatteren veksler i for-/nåtid. Mesteparten er skrevet i fortid, men så dukker det plutselig opp setninger i nåtid som får meg til å stoppe opp og stusse. Det gjør flyten hakkete.

For å slakte videre, så er det for lite som skjer. Før side 150 er Rosetta allerede hjemme og boken er på hele 416 sider! Resten handler om renvaskelsen av Simon, og her skjer det ikke så mye mer enn et hint her og der, og løsningen blir servert på et sølvfat mot slutten. Heldigvis var det en overraskende løsning som fungerte, selv om det ikke var noe nytt ved denne... En del av meg vil si at det gjelder for det meste i boken, men så kommer jeg på et fakta: Denne boken ble skrevet før mange av de bøkene jeg har lest, så kanskje det er ting som har blitt stjålet herfra? Hvem vet. Det blir ikke denne boken jeg kommer til å huske mest når året er ferdig, hvis ikke den huskes som en irriterende lesning. Jeg kunne sikkert lirt av meg en hel masse mer, men jeg regner med at dere tar tegninga nå? Er du kritisk til tekst og handling, gjør du selv en tjeneste og styr unna. Hvis ikke, kan det godt hende du liker boken. Jeg ser flere på Goodreads som liker den (selv om de ikke nødvendigvis er i flertall).

Tørre fakta:
Utgitt: 1990 (opprinnelig 1989)
Forlag: Fontana Paperbacks (internasjonal utgave)
Sideantall: 416 sider (pocket)
ISBN: 0-00-617803-0
Kilder: Fått