Bokanmeldelse: Snøbarnet av Eowyn Ivey

En virkelig god bok skal rokke ved synet på livet ditt. I dag har mitt syn fått oppleve en real forskyvning. Ute er det stjerneklart, og jeg ble stående å se på himmelen lenge og bare nyte synet. Inne merket jeg at jeg var litt trøtt og slapp, og registrerte at jeg nok var sulten. Det er grenser for hvor lenge Twist kan holde liv i deg etter nilesing fra klokken 03.00 om natten (ok, jeg har sovet litt innimellom). Jeg sto på kjøkkenet, registrerte at jeg ikke hadde noen rene kjeler, men klarte ikke å få hjernen min til å forstå at jeg måte vaske de eller hvordan jeg skulle gjøre det, så det ble et par pølser. Jeg har nemlig lest en bok som har satt meg helt ut, og det kjennes ut som jeg plutselig er helt malplassert i livet mitt. Jeg skulle vært i Alaska nå, levd i ett med naturen og kjent snøen bite meg i ansiktet mitt!

ALASKA 1920

Jack og Mabel, et ektepar i femtiårene, har flyttet ut til Alaska for å komme seg vekk fra omverdenen og fra tapet av deres ufødte barn. De ønsker å starte på nytt som nybyggere på et tøft og ensomt sted. På den første snødagen lager de en liten jente av snø, og kort tid etterpå oppdager de ei lita jente i skogkanten, med vottene og skjerfet fra snøfiguren. De forsøker å få kontakt med det sky barnet, et barn naboene påstår må være endel av deres fantasi. Det er ingen savnede barn i området, og hvordan kan hun klare seg dere ute i den kalde vinteren? Men er hun egentlig fantasi, eller er hun virkelig?

Jeg fikk boken til jul av min søster. Egentlig skulle det vært den siste Harry Potter-filmen, men siden det var noen som slet med å holde på en hemmelighet, ble det avslørt at jeg allerede kom til å få denne, så da var det bare å skaffe noe nytt til meg! Og takk for det! Her har jeg savnet å lese en bok som bare suger tak i meg med både hud og hår, og endelig kom den! Det er nesten kun Ole Lukkøye som har klart å skille oss, og det var ingen vei tilbake da jeg bestemte meg for kun å lese det første kapittelet. Noen timer senere var halve boken lest, og på et eller annet tidspunkt sovnet jeg. Kontrasten til lesetempoet, er boken jeg akkurat hadde fullført. Den var på litt over 200 sider, og jeg brukte flere uker på den. Snøbarnet har jeg brukt under en dag på.

Forfatteren, Eowyn Ivey (bare en liten digresjon, kan man ha et vakrere navn?), ble inspirert til å skrive boken da hun kommer over denne barneboken i bokhandelen hun jobbet i. Dette er et russisk eventyr om et eldre ektepar som lager et lite barn i snøen, og som blir levende. Hver sommer forsvinner barnet, og om vinteren kommer hun tilbake. Dette eventyret har en sentral plass i romanen, og gjør at man virkelig aldri vet om det er sant det de opplever, eller om det kun foregår i hodene deres. Det er også det som gjør at du må lese videre. Du må ha svar, du må forstå. Samtalene mellom menneskene i boken, er markert med hermetegn, men med jenta er det ikke det markert. Hører de stemmen hennes bare i tankene? Det er så mange mystiske ting rundt jenta, er hun som jenta i eventyret? Mabel tror det, mens Jack sitter inne med litt annen info. Men hvem har egentlig rett?

Jeg liker ofte ikke å direkte anbefale bøker. Folk har så ofte forskjellig smak. Men nå sier jeg følgende: Les boken! Den er gjennomført vakker og sterk, og jeg kommer til å gå salig gjennom de neste dagene og leve på følelsene den har gitt meg. En ting er sikkert, neste gang jeg ser et snøfnugg kommer jeg ikke til å se på det med samme øyne.

Skal jeg nevne noe negativt: Et par slurvefeil har fått snike seg med dessverre.  Hvalp skriver man da virkelig ikke med h!

Tørre fakta:

Utgitt: 2011

Forlag: Pantagruel

Oversetter: Heidi Grinde

Sideantall: 375 sider (innbundet)

Originaltittel: The Snow Child(opprinnelig utgivelsesår)

ISBN: 978-82-7900-477-6

Kilder: Julegave

Andre bloggeres meninger:
Solgunn sitt
Bokelskerinnen
Leserommet
Beate blogger om bøker
Julies Bokbabbel