torsdag 31. mars 2011

Favorittbok fra A-Å - #B

Da er det klart for min favorittbok på B, og denne gangen måtte jeg elle melle litt, men valget falt på ”Breaking Dawn” av Stephenie Meyer. Jada, jeg er en ekte Twilight-fan, selv om ikke det alltid er helt stuerent i bokverden. Men er man håpløs romantiker, så er man faktisk det! Jeg har planer om å skrive litt mer om hvorfor jeg liker serien så godt en dag, så plutselig kommer det...

Breaking Dawn er ikke favoritten i serien, men den har sine artige stunder, uten tvil. Og når Bella blir vampyr, så skriver forfatteren det på en måte så jeg føler jeg er helt tørr i halsen selv.

Vil du lese om andres favorittbøker eller bli med selv, gå gjerne inn på bloggen Anettes Bokboble. I mens må jeg vente helt til november og til første del av "Breaking Dawn" kommer på kino...

søndag 27. mars 2011

Smakebit på en søndag: Jeg fatter ikke hvordan hun får det til av Allison Pearson

Da er det på tide å gi dere en smakebit fra en meget fornøyelig bok, men også en ganske realistisk en for oss mødre som stadig havner i tidsklemma. Spesielt i dag, den dagen i året som er så hjerterå at den stjeler en time fra livet ditt! Noe jeg merker ekstra godt, for i natt har jeg stått og bakt kaker til min søsters burstag og kjent meg veldig igjen i Kate Reddy, og jeg skulle gjerne hatt den ekstra timen før jeg er ferdig. Da jeg våknet i dag, tok jeg meg i å telle minuttene frem til jeg skal dra, og lure på hvordan jeg best skal få alt i boks.

Her er smakebiten, før jeg sier noe mer...

Dette er fra aller første avsnitt:

"Kl. 01.37:            Hvordan havnet jeg her? Kan noen vennligst fortelle meg det? Jeg mener ikke på dette kjøkkenet, men i dette livet. Det er morgenen før julekonserten på skolen, og jeg slår på fruktterter. Nei, la oss være tydelige nå, jeg trykker på fruktterter, noe som alt i alt er en mer krevende og subtil prosess."
Og sånn kan det gå når du skal jukse med en kake, slik at den skal se hjemmelaget og ikke kjøpt ut :)

Boken handler altså om Kate Reddy. Hun er tobarnsmor og vellykket fondsforvalter i London som gjerne vil lykkes med alt, hvor hun teller sekunder i stedet for kalorier, og hesblesende forsøker å holde fasaden oppe. Masse humor og selvironi gjør dette til en morsom og ærlig bok. Mer kommer når jeg er ferdig med å lese den...

Den utfordringen kommer fra Ladybug, og du kan lese mer om den på siden hennes, og se flere spennende smakebiter der.

lørdag 26. mars 2011

Filmanmeldelse: I am Number Four

Regi: D.J. Caruso
Skuespillere: Alex Pettyfer, Timothy Olyphant og Diana Agron.


Det var med lett uro jeg dro på kino i kveld for å se I am Number Four. Det har ikke haglet med gode kritikker, én firer, ellers en haug av toere og treere. Boken har jeg også registrert at har fått litt blandet kritikk. Men hver gang jeg har lest om både bok og film, så har jeg blitt trukket mot begge. Og siden jeg stoler på magefølelsen min, så lot jeg det stå til.

Etter å ha stresset livskiten av meg for å rekke filmen (jeg hadde et par ærend først), så satt jeg endelig i kinosalen og irriterte meg over hvor mye reklame det var før filmen... Deretter trodde alle at filmen begynte, men det var traileren til Red Riding Hood, og gjett om det er en film jeg må se! Med Catherine Hardwick ved roret (regissøren til den første Twilight-filmen), så har jeg håp om at dette blir bra, siden jeg har sans for filmer som er laget som for eksempel Twilight.

Red Riding Hoods trailer, værsågod:



Men, det var jo selvsagt ikke Rødhette og varulven det var snakk om nå, men en litt annen type vesener. I det filmen startet, innså jeg at dette var en film med potensiale for litt hopping i setet for oss skvetne tullinger, og det hjalp heller ikke at de to jentene som satt ved siden av meg ikke var hakket bedre. For her kommer det plutselig ting, og man kvekker til, og så satt jeg og lurte på om jeg hadde gjort noe dumt! Her hadde jeg dratt på kino helt alene, og så var det ingen jeg kunne skvette sammen med, kanskje fnise litt til sidemannen over den teite reaksjonen min. Neida, her satt jeg alene og skulle se en potensielt skummel film, og det er jeg så utrolig dårlig på! Men, kinosalen var fyllt hovedsaklig av yngre folk enn meg, med unntak av to fedre, og jeg kunne jo ikke feige ut heller! Så jeg tok et godt grep rundt colaen min og lot det stå til. Og jeg overlevde helt greit, selv om innimellom fikk jeg nok opp pulsen bittelitt, skvetten som jeg er...

Filmen handler om ni barn som har blitt sendt til jorden fordi de har spesielle evner, og deres planet, Lorien, har blitt angrepet og ødelagt av de onde Mogadorianerne. De har nå blitt oppdaget, og blir jaktet på, en etter en, i en bestemt rekkefølge. En, to og tre er nå drept, John er nummer fire, og det er nå hans tur. John og hjelperen hans, Henri, flykter, John ender opp med å forelske seg i Sarah, ei vanlig menneskejente, og så er jakten i gang.

Og filmen overgikk forventningene mine den. Nå var jo forventningene helt på bunn, så det kunne jo strengt tatt bare gå en vei! Men, jeg kan ikke påstå at dette var en møkkafilm, så noe sier meg at det finnes en del kravstore filmkritikere der ute som har sett litt for mye film og har mistet evnen til å underholdes. De har kanskje også glemt hvem som er målgruppen for disse filmene. Er du en kar i 30-40 år, som venter på årets actionfilm, så blir du skuffet. Venter du på at alle filmer skal bringe noe helt nytt, og overgå den forrige, så blir du skuffet. Dette er underholdning for unge, helt enkelt. Her er det litt romantikk (men det er ikke det som er hovedpoenget med filmen), litt spenning, action, aliens, eksplosjoner og forfølgelser. Og en herlig dose med humor som i allefall fikk meg til å smile godt! Nå har jeg også beholdt et litt ungdommelig sinn, så jeg kan fint se en film som dette. Jeg tror det er sunt for sjelen min, jeg føler meg litt yngre etterpå (og når man kommer til min alder så begynner man å ta i mot alt man kan av alt som har en foryngende effekt).

Skal jeg kritisere litt, så synes jeg John, alias nummer fire, er litt vel nonsjalant og avslappet med tanke på at han har noen mindre hyggelige folk etter seg, klare til å drepe han på en litt mindre hyggelig måte. Her tusler han rundt i gatene alene, på kveldstid, når han egentlig burde passe litt på (siden disse Mogadorianerne er flinke til å spore opp ofrene sine). Og du drar ikke inn på et lite mørkerom for å fremkalle et par bilder, når du vet du har de som ønsker å drepe deg i hælene, sammen med kjæresten din? Og når man først blir angrepet, så ville jeg bedt henne gjemme seg, og ikke dratt henne med seg slik at hun risikerer å bli drept hun også? Siden filmen (noe feilaktig) har blitt sammenlignet med Twilight, så mangler han i allefall Edwards beskytterinstinkt, slik at han vil gjøre alt for å redde sin store kjærlighet. Tror han kunne trengt en dose Edward den karen der...

Monstrene var også temmelig komiske og dumme, så den store finalen ble ikke så veldig skremmende at det gjorde noe. Noen har vært negative mot romantikken, at den var litt flat og overfladisk, men jeg synes egentlig den var helt grei, det var ikke en kjærlighetshistorie som var viktig her. Det eneste som var frustrerende der, var at jeg brukte mesteparten av tiden min på å finne ut hvor jeg hadde skuespilleren fra (altså hun som spiller Sarah). Jeg tenkte og tenkte, begynte å få noen glimt på netthinnen, men klarte ikke å komme på det. Frustrerende, ikke sant? Selv på veien hjem tenkte jeg på det. Det eneste som kunne hjelpe meg, var imdb.com, og viste det seg at det var en av jentene fra Glee! Jeg får unnskylde meg med at det er lenge siden jeg sluttet å se på den serien... Utover det, var filmen litt tynn her og der, og det er ikke en film jeg kommer til å kjøpe når den kommer på DVD. Det var en morsom og litt spennende underholdning å se på kino, og noe mer var det jeg ikke jeg ba om heller. Så da er det store spørsmålet, vil neste bok bli filmet (som strengt tatt ikke blir utgitt før 23. august 2011), eller ender dette opp som en film som er lagt opp som en oppfølger, men som ikke blir til noe mer? Det vil vel tiden vise, jeg skal i allefall se neste film hvis den blir laget.

Det neste nå er å lese boken for å sammenligne. Jeg liker det nemlig, å se hvordan de har valgt å få frem historien i fil/bok og hvordan det fungerer. Jeg gir filmen terningkast 4, på bakgrunn av underholdningsfaktoren.

Tilslutt, snurr trailer...

Kjære VG, er det ikke greit å lese riktig bok før du anmelder den?

Jeg satt akkurat og kikket litt på VGs bokanmeldelser, og var litt nysgjerrig på hva de hadde og si om "Himmelrike og helvete" av islandske Jon Kalman Stefansson. Anmeldelsen åpner med overskriften Islandsk livsvisdom, men etter det begynner det å skli ut litt. Hva har Arne Hjeltnes og landbruk å gjøre med denne boken? Handler ikke den strengt tatt om en fisker på Island?

Nå ble jeg litt nysgjerrig her altså...

Bokanmldelsen på VG

fredag 25. mars 2011

Favorittbok fra A-Å - #A

Jeg sier sjelden 'nei takk' til en nyoppdaget utfordring, og heller ikke denne gangen. Tror det kan ha noe med konkurranseinstinkt å gjøre?

Denne nye utfordringer kommer fra Anettes Bokboble, hvor idéen er å presentere en favorittbok pr. bokstav. Skal bli spennende hvordan det lar seg gjøre, og om de bøkene jeg har lest og som havner på de enkelte bokstavene faktisk kvalifiserer seg til å betegnes som favorittbok. 'Time will tell' som det heter på god nynorsk!

Denne gangen begynner jeg med A, slik logikken tilsier det...

Etter en gjennomgang av leste boker, så falt valget på ungdomsboken "Annas barn" av Unni Lindell. Jeg leste den selv da jeg var midt i tenårene tror jeg, og jeg må ærlig talt innrømme at jeg leste den en gang til da jeg gikk gravid med min datter...

Boken handler om Anna, som blir kjæreste med Didrik i sommerferien. Dette går slik det kanskje ikke burde, og Anna oppdager at hun er gravid, i en alder av snart 15 år. Det er en veldig søt bok, som så absolutt er veldig aktuell i dag. Boken ble opprinnelig gitt ut i 1992, og jeg trodde lenge at den ikke var å få tak i lenger. Men så feil kan man ta, for nå har den skiftet navn til "Anna + Didrik = baby".

Litterær inspirasjon

I går var jeg yngste deltager på bokkafé, arrangert av Norli. Der satt jeg alene, og veldig sentralt sånn at alle satt og så i min retning, og jeg lurte litt på hva jeg egentlig hadde gitt meg ut på. Det var vel ordet bok som hadde trukket meg dit...

Først ut var det Norlis bokinspirator, Liv Gade, som presenterte nye bøker som hun likte veldig godt. Jeg visste ikke så mye annet om henne fra før, annet enn at jeg hadde sett et par bilder av en smilende dame med en bok, og lest at hun var en sprudlende energibunt. Den beskrivelsen må jeg si meg enig i, for i begynnelsen tenkte jeg ”rolig nå”, da hun mer eller mindre pratet på inn- og utpust, og høyt. For meg som har noen instruktørutdannelser bak meg, følt jeg en aldri så liten protest innvendig, helt til jeg lot meg rive med... Hva annet kan man gjøre noen står foran deg og elsker bøker så mye, nesten mer enn deg selv, og kommer med anbefalinger av den ene spennende boken etter den andre, ispedd med dikt fra bl.a. André Bjerke?

Noen av bøkene hun nevnte hadde jeg hørt om før, et par har jeg hatt lyst til å lese, og flere har jeg aldri hørt om, men ble definitivt nysgjerrig på. Det må sies at Gade er virker ekstra glad i bøker med sterke kvinneskjebner, og flere av anbefalingene gjenspeilet veldig tydelig det. Men hva gjør vel det?

Her er bøkene hun nevnte:

Utrensnkingen av Sofi Oksanen

”Handlingen i denne romanen foregår delvis under den andre verdenskrigen og den sovjetiske okkupasjonen på 1940-tallet i Estland, og delvis på begynnelsen av 1990-tallet når et nytt Europa tar form etter murens fall. En dag i 1992 dukker Zara opp utenfor huset til Aliide. Aliide blir først skremt, men etter hvert lar hun Zara komme inn. Zara har søkt lykken i Vest-Europa, blitt et offer for trafficking, og er nå på flukt fra menn som forfølger henne. Ei fortelling om en familie som går i oppløsning når et samfunn får nye makthavere, folder seg ut.”

Gade skrøt forfatteren opp i skyene og mente hun var en av de sterkeste forfatterne i vår tid. Jeg har ikke lest noen av bøkene hennes, synes innholdet virker så dystert at jeg ikke er helt i humør til å lese dem for øyeblikket. Det er også visstnok en litt tung bok å lese, selv om det skal være verdt det.

"Krokodillens gule øyne" av Katherine Pancol

”Denne romanen foregår i Paris. Og likevel møter man på krokodiller. Denne romanen handler om mennesker. Og kvinner. Dem vi er, dem vi ønsker å være, dem vi aldri kommer til å bli, dem vi kanskje en gang kan bli. Denne romanen er historien om en løgn. Men også en historie om kjærlighet, vennskap, svik, penger, drømmer. Denne romanen er full av latter og tårer. Denne romanen handler rett og slett om livet. Med mer enn 1 500 000 solgte eksemplarer av Krokodillens gule øyne alene i hjemlandet i 2009, har Katherine Pancol inntatt tronen som den mestselgende forfatteren i Frankrike.”
Dette virker som en spennende og morsom bok. Fikk litt inntrykk av at det var en typisk ”kvinnebok”, noe som jeg ikke helt er min type littratur, men noe sier meg at jeg tar feil, og jeg kommer nok til å lese den. Og som Gade sier: Hvem blir vel ikke glad over å se på den fargerike forsiden?

Himmelrike og helvete av Jon Kalman Stefansson

”Islendingen Jón Kalman Stefánssons Himmelrike og helvete er en genistrek av en roman - 200 sider om havet, døden og kjærligheten, som på samme tid oppleves både fullstendig moderne og helt tidløs. Vi blir tatt med hundre år tilbake i tid, til en liten gruppe menn et sted ved den islandske kysten som gjør seg klar til å gå om bord i båten og ut over bølgene på jakt etter det som er mer verdt enn alt: torsk. På unikt vis lar teksten oss følge mennenes erfaringer og tanker i møtet med havet og tragedien som venter en av dem der. I siste del av boka forskyves perspektivet til det lille handelsstedet som har vokst frem som følge av torskefisket, og menneskene som lever der, deres drømmer og nederlag, på et sted hvor den lille verden møter det store. Jón Kalman Stefánsson er tidligere nominert til Nordisk Råds Litteraturpris to ganger for sine romaner og novellesamlinger. Med Himmelrike og helvete - som er noe så sjeldent som en bok som kombinerer kresen litterær kvalitet med bred emosjonell appell - står han imidlertid overfor sitt definitive internasjonale gjennombrudd.”

Denne boken skal, i følge Gade, ha så gode skildringer at man blir sjøsyk av å lese den. Siden jeg ikke blir noe særlig skremt av det, og elsker bøker som gir deg følelsen av å delta i historien, så kan det nok hende at dette blir en bok som skal leses om ikke så lenge...

Maleren fra Shanghai av Jennifer Cody Epstein


"Maleren fra Shanghai er en fantastisk bok som forteller den utrolige historien om den kinesiske kunstmaleren Pan Yuliangs vei fra et liv som prostituert til feiret og kontroversiell kunstner i Shanghai og Paris. Xiuqing er fjorten år den dagen onkelen selger henne til Herlighetens hus for å betale sin egen opiumsgjeld. Med seg i bagasjen har hun onkelens store kjærlighet til poesi, men i hennes nye virkelighet som Yuliang er det bare plass til krevende kunder, røykfylte bakrom og erfaringer hun aldri kommer til å glemme.
En dag forelsker en ung embetsmann seg i den prostituerte piken. Han kjøper henne fri, og som hans konkubine møter hun et nytt og glamorøst liv i 1920-årenes Shanghai. Her oppdager både hun selv og andre hennes spesielle talent som kunstmaler, og som en av landets første kvinner får hun studere ved Shanghais kunstakademi. Yuliang fortsetter studiene i Paris og Roma, og det er i møtet mellom Kina og Europa hun finner sitt eget kunstneriske uttrykk. Kina er i stadig endring, og Yuliangs malerier og spesielle bakgrunn vekker sterke reaksjoner. Yuliang blir tvunget til å velge mellom kjærligheten til mannen som reddet henne, og sin egen kunstneriske frihet."

Romanen er basert på en sann historie, dette skal være en bok som er veldig god og sterk. Om en kvinne som må uttrykke seg selv, på tvers av hva som forventes og ønskes av henne fra samfunnet hun lever i. Den er i mitt eie, gleder meg til å lese den.

"Det finnes bøker som gjør deg svimmel av leselykke. Som er velskrevne, vakre og veldig spennende. Her kommer en perle! Gled deg!"
Bokinspirator Liv Gade, Familien

”Jeg fatter ikke hvordan hun får det til” av Allison Pearson

”En tragikomisk roman om tidsklemme og barnestell, forventninger og kjønnsroller. Katy Reddy er en suksessrik fondsforvalter, lykkelig gift, har to velskapte barn og fremstår som en kvinne som lykkes med alt. Men hun har alt annet enn kontroll. Det blir ikke bedre når ektemannen krever separasjon.”

Dette er en bok jeg gleder meg til å lese, og som jeg skal begynne på nå i kveld. Spesielt frydet det meg når jeg kikket påførste side og brøt ut i latter. For boken begynner nemlig med sangen ”hjulene på bussen”! Dette handler om alle oss som så gjerne skulle få det til så perfekt og bra, hjemmelagede kaker, greie og nydelige barn og alt annet, og om hvor strevsomt dette kan være. Forventningene mine er høye, fallhøyden blir derfor stor. Håper den lever opp til forventningene...

”Glass og aske” av Ann Syrehn Tomasevic

”Amanda arver en vakker gullring fra en eldre dame som en gang leide et rom i leiligheten hennes i Wien. Litt etter litt avdekkes den turbulente historien om Liliane Winckelmann.

Liliane ble født i byen Mulhouse i 1884. De fleste menneskene i denne nest største byen i grenseregionen Alsace jobber i industrien. Og Lili, som hun blir kalt, vokser opp i det bedre borgerskapet. Hun er datter av selveste Heinrich Winckelmann, en av de to partnerne i en solid teglsteinsbedrift. Lili er et barn av det som i dag kalles La Belle Époque, en europeisk gullalder med store nyvinninger innen vitenskap og industri, og med en overklasse som visste å ta for seg - gjerne på bekostning av en stadig voksende arbeiderklasse. Den sosiale uroen vokser også. I Alsace, som skiftet fra flere hundre år gammelt fransk til nytt tysk styre i 1871, koker det under overflaten. Her er det ikke helt ufarlig å hete Winckelmann. Og bare i løpet av de årene handlingen i Glass og aske utspiller seg, skifter Alsace eiere hele fire ganger!”

Denne boken hørte jeg det ble pratet om, men husker ikke noe som ble sagt (kun at den hadde en vakker framside, og det har den jo). Denne boken har aldri helt talt til meg, vet ikke hvorfor, men magefølelsen er som regel viktig å følge.

”Tvillinger” av Jeanette Jacobsen

”Denne historien handler om de to umake tvillingene Clarens og Småen som vokser opp under harde kår ved begynnelsen av forrige århundre. Livet farer ikke pent med de to, og i sorgmunter stil utmaler forfatteren deres sammenflettede skjebner. Clarens med sin dvergvekst har et kvikt hode, men er fysisk handikappet, mens Småen for alltid vil være et barn. Han er nemlig den inkarnerte Uskylden selv. Han er Adam før slangens inntreden i Paradis. Han har aldri spist av kunnskapens tre og kjenner derfor ingen synd, skyld eller skam. Småen vil aldri behøve å forandre seg for å slippe inn i Himmelen – han er det evige barnet som har reservert fast plass på første rad i evighetens sirkus. Mens vi vandrer sammen med disse to er det et spørsmål som stadig melder seg; hvem er nå egentlig denne mystiske fortelleren som med ujevne mellomrom klarer å putte seg selv inn i historien? Tvillinger er en meget velskrevet bok. Godt komponert, fascinerende og med en interessant vri. Jeanette Jacobsen ble født i 1962 på ei lita øy like utenfor Norges olje-hovedstad. Her vokste hun opp blant mange skjeve figurer og bisarre skikkelser. Dette, sammen med hennes livslange, nære forhold til bøker har gitt henne inspirasjon til å fortelle denne historien.”

Dette er også en bok jeg ikke kommer til å lese med det første. Den skal være meget godt skrevet, en bok som får deg til å tenke. Men magefølelsen min er ikke helt med, men den skal få lov til å ligge i bakhodet mitt.

”Se til meg som liten er” av Ingrid Elfberg

”Ville ikke du gjøre hva som helst for å beskytte ditt barn? Evas sønn Sebastian er to år gammel da han blir bortført og voldtatt. Senere, da Sebastian er hjemme igjen og en førskolelærer blir fengslet for overgrepet, er ingenting det samme. Alle illusjoner om en god verden er knust. Eva kjemper for å ta tilbake hverdagen og gjenvinne tryggheten. Men hun er knust av skyldfølelse. Plutselig hevder den fengslete mannen han er uskyldig, og at den pedofile overgriperen går fri der ute, fri til å skade Sebastian igjen. Og Eva tror ham. Men politiet nekter å ta opp etterforskningen igjen. De mener de har funnet den skyldige, og at hun bare er hysterisk. Eva innser at det er opp til henne å beskytte Sebastian. Hun vet at monsteret er der ute et sted og bare venter på å slå til igjen."

Dette er en tøff bok, ikke noe for sarte sjeler. Siden jeg er en sart sjel, så kommer jeg nok til å lese denne, bare for å røske litt opp i hverdagens trygge rammer og herpe mitt sarte sinn.

”Paganinikontrakten” av Lars Kepler

”Et fotografi blir bindeledd mellom de to sakene, men politimann Joona Linna må jobbe hardt for å finne andre spor som belyser de uforklarlige dødsfallene. Han får god hjelp av Saga Bauer, og sammen retter de snart oppmerksomheten mot en problemløser og yrkesmorder. Sentralt står kynisk kriminalitet i kjølvannet av internasjonal våpeneksport.

Lars Kepler fikk stor suksess med sin krimdebut, Hypnotisøren. Oppfølgeren, Paganinikontrakten, har allerede fått strålende kritikker i en rekke svenske aviser. Bokens tittel er inspirert av fiolinvirtuosen Paganini.  Ifølge myten fikk Paganini sine evner etter å ha inngått en kontrakt med djevelen. I Paganinikontrakten møter vi mennesker som stilles overfor grunnleggende moralske dilemmaer, og som forholder seg til dem på høyst ulik måte. Resultatet er en velskrevet, dramatisk krimroman med samfunnskritisk brodd og stor underholdningskraft. Tittelens Paganini baseres på musikeren som det ble påstått hadde solgt sin sjel til den onde i bytte mot virtuositet. Man er forberedt på å gjøre det samme for å få strekklese boken uforstyrret.”

Denne boken er vel strengt tatt obligatorisk hvis man likte Hypnotisøren, så selvsagt skal jeg lese den!

”Fyrmesterens datter” av Ann Rosman

”Fyrmesterens datter er Rosmans debutroman, og er den første i en serie om kriminalbetjent Karin Adler ved Göteborg-politiet.
Under restaureringen av fyret Pater Noster på den lille øya Hamneskär utenfor Marstrand dukker det opp et lik, innemurt i potetkjelleren. Rettsmedisineren tror det har ligget der i 40 år. Karin Adler ved kriminalpolitiet i Göteborg blir tilkalt. Til å begynne med har Karin og hennes kollegaer ikke mye å gå etter – bare en giftering og en liste over savnede personer.
Samtidig får den pensjonerte kapteinen Putte, som bor i Marstrand, et brev som leder ham til et modellskip han har i biblioteket. I modellen finner han et ark med et vers – et skattekart for den som kan tyde det. Kan det være sant det han har hørt om gullbåtene, de som fraktet stjålet jødisk gull fra Norge til Tyskland under krigen? To av dem skal angivelig ha forsvunnet i nærheten av Marstrand ...
Mens mystikken rundt den døde mannen tiltar, nøster Putte og hans kone Anita opp gamle mysterier. Er det noen sammenheng mellom den forsvunne mannen og Puttes skattekart? Karin Adler står overfor en sak med røtter i nattsvart ondskap og grådighet.
I likhet med sin heltinne er Ann Rosman en erfaren langturseiler, med sans for Evert Taube, sjøsprøyt og kystkultur. Ann Rosman er utdannet økonom, men er nå fulltidsforfatter. Hun bor i Marstrand.”

Nok en kvalitetskrim fra Sverige. Noe mer husker jeg ikke om den, annet enn at dette ikke var en bok som talte til meg. Hvorfor vet jeg ikke, den er sikkert veldig bra nemlig!

Tysteren” av Jan-Erik Fjell

”Bokhandlerprisen 2010 er tildelt Jan-Erik Fjell (28) for romanen Tysteren. Tysteren er Fjells krimdebut, og forfatteren er tidenes yngste Bokhandlerpris-vinner. Boka har fått svært gode anmeldelser og er med Bokhandlerprisen kåret til bokhandlernes favoritt i 2010.

Tysteren er en parallellhistorie som begynner i New York på 1960-tallet. Den andre delen av historien foregår i nåtidens Fredrikstad, som også er forfatternes hjemsted.”

Siden dette det eneste man har kunnet lese om boken på nett, så var det en bok jeg raskt avbestilte fra Bokklubben. I går ble boken skrytt opp i skyene, men når mafia ble nevnt, merket jeg at jeg mistet litt interessen. Mafia er noe jeg av prinsipp styrer unna, har aldri latt meg fascinere av det, enten i litteratur eller film.

På sidene til Bokkilden derimot, fant jeg denne beskrivelsen:

"Tysteren er en parallellhistorie som begynner i New York på 1960-tallet. Vincent Giordano tas opp i den beryktede mafiafamilien Locatelli og får sin ilddåp: å henrette en tyster. I nåtid i Fredrikstad drepes byens rikeste mann. Det er grunn til å tro at drapet er økonomisk motivert.
Fra Kripos kommer overbetjent Anton Brekke for å lede etterforskningen. Frodig, freidig og frekk, med drag på damene og en hemmelig lidenskap: pokerspill. Med den ivrige politistudenten Magnus Torp i hælene begynner Brekke å rulle opp flere historier som på en overraskende måte flettes sammen til en snedig finale."


 Forfatteren har fått veldig gode omtaler av boken sin:

"Krimsjangeren kan ha fått en ny stjerne. Flytt deg Jo Nesbø. Imponerende krimdebut."
Stavanger Aftenblad

"Jeg vet ikke hvem Jan-Erik Fjell er. Det jeg vet er at han kan skrive krim." skriver Kurt Hansen i Dagbladet

Så da må den jo være bra! Men så var det dette mafiagreiene da... Skal jeg la det stoppe meg tro?

Tilslutt minnet Liv Gade oss på følgende:

HUSK – EN BOKELSKER GÅR ALDRI TIL SENGS - ALENE

Når Liv Gade var ferdig, var det Jørgen Brekke sin tur til å snakke om boken sin, Nådens omkrets. Dessverre for Brekke, så blir det å skulle prate etter Gade litt som det klisjefyllte ”hoppe etter Wirkola”. Det skal litt til å kunne fylle hennes intensitet, så jeg falt litt av. Men jeg ble nysgjerrig, og det var veldig morsomt å høre om hvordan har bygget opp sin bok oppå andres kriminalromaner, og latt seg inspirere. Slik at Jon Vatten egentlig er John Wattson. Interessant var det også hvordan har latt seg direkte inspirere av Edgar Allan Poe. Hvis du leser min anmeldelse av ”Legenden om Sleepy Hollow, nevner jeg akkurat det at John Pollodoris skriving kan spores frem til i dag, og Poe var direkte inspirert av Pollodori. Så her har vi tråder som kan spores helt tilbake til 1819.

Boka skal være veldig skummel, jeg skal lese den har jeg tenkt, så får vi se hvor skremt jeg blir!

Det var spennende å få litt ny bokinspirasjon, jeg har en tendens til å hoppe over helt nye bøker, hvis ingen forteller meg om hvor fantastiske de er. Og det var kanskje flaks at jeg ikke hadde altfor mange penger å handle noe for, så får man heller la inspirasjonen være der litt utover, og skaffe en bok i ny og ned...

Det var også utlodning, og jeg vant jo ... som vanlig ikke. Var flere bøker der som jeg kunne tenke meg, men neida...Det var bare å vandre hjem uten en fysisk bok, men mange tanker om fremtidige bøker som skal leses.

Bokomtalene er funnet hos Bokklubben, Bokkilden og Tanum.

Bokanmeldelse: "Grave Secret" av Charlaine Harris


Endelig ferdig med Harper Connelly! Det var egentlig en lettelse å bli ferdig med den siste boken, for jeg kan ikke påstå at fru Harris helt har laget et mesterverk ut av avslutningen om jenta som kan finne døde mennesker.

Handlingen dreier seg altså om Harper Connelly, og ”broren” Tolliver Lang. Det mest korrekte er jo å si stebroren, men gjennom hele boken omtales han som broren (noe som tilslutt blir ganske irriterende, men mer om det senere). Da Harper var tenåring (mener å huske at hun var 15 år gammel, men ble plutselig usikker) ble hun truffet av lynet mens hun var på badet. Etter denne hendelsen har hun fått evnen til å finne døde mennesker og se hva som skjedde de siste sekundene da personen døde. Dette er selvfølgelig ganske tøft å takle, det finnes mange døde gravlagt overalt, mange fra veldig gammel tid, for ikke å glemme all den grusomme informasjonen Harper får inn rundt de forskjellige dødsfallene. Men, hun har nå gjort dette til en karriere og reiser rundt i USA sammen med Tolliver. De havner stadig i situasjoner, ikke alle er like glade over informasjonen de finner, og de er nok av mysterier man må løse (og som hovedpersonene stadig vekk ender opp med å løse selv).

Siden dette er en anmeldelse av den siste boken, tenkte jeg at jeg skulle raskt gå gjennom de andre bøkene først. Jeg likte de andre bokene, de var av type enkel underholdning i en travel hverdag.

Her er hva jeg har skrevet om de tidligere bøkene på Goodreads:

Bok 1 Grave Sight
“I really liked most of this book, except for the ending. The end felt mostly like a cheap crime of some sort. I have read all the books about Sookie Stackhose, but I must say that I liked Charlaine Harris' writing better in this book.” 3/5 stjerner.

Bok 2 Grave Surprise
Her har jeg tydeligvis ikke skrevet noe om boken tidligere, men gitt den 4/5 stjerner. Dette var del den mest spennende boken. Harper og Tolliver har fått i oppdrag å undersøke flere graver ved et college, foran en skoleklasse som ønsker å teste evnene hennes. Overraskelsen er derimot stor da hun finner et ekstra lik i den ene graven, og fra der av baller det raskt på seg.

Bok 3 An Ice cold Grave
” ** spoiler alert ** The Harper Connelly Mysteries is an easy read. For me, these books are perfect to read when I am out travelling and there are a lot of distractions around me. So with an six hour train ride in front of me, this was a good choice.

I have read many reviews here on goodreads, and several people are chocked that Harper and Tolliver ends up together. Well, I was not surprised. I guessed it would happen already in the first book. And it was OK, but I didn't really like the way Charlaine wro
...moreThe Harper Connelly Mysteries is an easy read. For me, these books are perfect to read when I am out travelling and there are a lot of distractions around me. So with an six hour train ride in front of me, this was a good choice.

I have read many reviews here on goodreads, and several people are chocked that Harper and Tolliver ends up together. Well, I was not surprised. I guessed it would happen already in the first book. And it was OK, but I didn't really like the way Charlaine wrote it. It was too grafic for me. Not that all those words is something that bothers me usually, but I just don't think that it was the right words here.

There were some loose ends in the book. What did really happen to Xylda, and was she really killed or not (the person in the room could have put something in her IV without her noticing). And Harris builds the story towards the fact that Manfred is in danger, but then it just disappears (well, it is suddenly Harper that is in serious danger), but it I would like a better end to that part of the story.

But all in all, great and easy entertainment.” 3/5 stjerner.

Så over til siste boken, som det jo EGENTLIG skulle handle om! For en skuffelse. Min første reaksjon var at det var deilig å komme tilbake, men jeg hadde jo helt glemt Charlaine Harris’ evige hang til å repetere om at og om at i det uendelige. Ja, vi vet at de har hatt det tøft oppveksten, med foreldre som ikke kunne ta seg av dem pga. narkotikamisbruk. Og det hjelper ikke at mye av denne boken handler om fortiden, det finnes grenser for hvor mye sutring jeg gidder å høre om det som har skjedd! I begynnelsen kommer Harper veldig dårlig ut av det, og jeg sitter og tenker på karakterutvikling, det hadde vært på tide nå. heldigvis skjerper hun seg litt utover, men ikke så mye. Det skjer heller ikke så mye i denne boken, og jeg tvinger meg egentlig videre, i stedet for å hive meg over neste bok i bunken, som jeg gleder meg til å komme i gang med. Slutten hadde et par artige ’twists’ (hvor er de gode, norske ordene når du trenger de?). Men, du får svar på som skjedde med søsteren til Harper, Cameron, i denne boken, noe som har vært gjennomgangstema gjennom alle bøkene. Utover det, så kunne jeg klart meg uten disse dagene med lesing. Og når forfatteren bruker de siste avsnittene med å ramse opp hva som hender videre med karakterene, så trekker jeg et langt gjesp, og ser frem til å lukke boken en gang for alle... 

En liten smakebit fra begynnelsen av boka:



Så vil jeg anbefale bøkene? Liker du andre bøker skrevet av Charlaine Harris, og synes det er deilig med litt enkel underholdning i ny og ne, så vil du sikkert like disse også. Om du velger å lese siste boken også er opp til deg...

onsdag 23. mars 2011

Noen ganger er det kjipt med slunken lommebok og skrapa bankkonto!

Jepp, akkurat for øyeblikket er jeg litt fattiglapp. Regningsbunken krever mer enn jeg kan bidra med, og jeg teller på fingrene hver gang kortet skal trekkes: Hva det blir til middag og hvor langt jeg kan kjøre med bilen før tanken er like tom som banken? Men det er ikke det verste akkurat nå! Neida, akkurat nå, årets første måneder har slengt lisenser, årsavgifter og heftige strømregninger etter meg, da finner jeg haugevis med billige bøker som jeg kunne presset inn i bokhylla (som er en av de tingene her i huset som ikke er tomme).CDON har 12-års jubileum, og har salg. Bokklubben har 50-års jubileum og har salg. Tanum hadde flere bøker jeg ønsker meg veldig billig (OK, så er engelsk pocket alltid billig da). Bokklubben-salget snublet jeg vel strengt tatt over for en stund siden, la inn en bestilling, og gjorde ikke noe mer med det, trodde jeg. Men, så har jeg visst gjort et eller annet i et svakt øyeblikk. Jeg tror jeg kan erindre et og annet hvis jeg tenker ekstra hardt, og beviset kom i posten i dag. "Moby-Dick" til 50 kroner (bra pris per side, eller per kilo for den saks skyld, for den var tung), og "Et rom med utsikt" for 69kroner. Når det gjelder sistnevnte, var det nok ungpikeromantikeren som slo inn, elsket filmen da jeg var ung...

Så hva gjør man da... Lever på havregrøt et par uker, eller motstår fristelsen? Jeg hater havregrøt. Har alltid hatet det, men det ble ikke bedre da en gutt i heimkunnskapen på barneskolen pratet om slim da jeg var nødt til å spise det (og vi var nødt til å spise det vil laget den gangen). Men hater jeg havregrøt nok tro?

søndag 20. mars 2011

Bokanmeldelse: Legenden om Sleepy Hollow av Washington Irwing

Når man hører Sleepy Hollow, så tenker vel de fleste på Johnny Depp i Tim Burtons film om den noe eksentriske Ichabod Crane. Denne boken, eller rettere sagt novellen, er opphavet til filmen, men du vil bli skuffet om du tror at boken er lik filmen. Her er det ingen Johnny Depp (da han hadde nok stukket seirende av med den skjønne Katrina van Tassel), og er det egentlig en hodeløs rytter?

Dette er en av disse bøkene som det er artig å ha lest. Enkel og grei, den er på 77 sider og skrevet med stor skrift. Boken ble gitt ut i 1819 som en del av novellesamlingen The Sketch Book. Flere kjente forfattere ble inspirert av Irwngs suksess (en av dem var Edgar Allan Poe) og han var forfatteren som markerte begynnelsen på den amerikanske gotiske litteraturtradisjonen, som man kan se paralleller til helt frem til Stephen King og Anne Rice.

Selve novellen er ganske enkel, og med flere sjarmerende feil og selvmotsigelser. Her er et eksempel

Foreløpig hadde den redselsslagne gangeren gitt den uskolerte rytteren en fordel i jakten
Et par avsnitt senere skriver Irwing:

og han selv (trent rytter som han var!) måtte kjempe med å holde seg på hesteryggen.
 Det samme gjelder når Ichabod Crane blir beskrevet. Men det gjør liksom ikke så mye. Hele tonen i novellen er full av humor, denne gangen tilgir jeg akkurat dette. Kan nok hende at jeg ikke hadde latt det slippe så lett andre steder...



Avsluttter med traileren fra filmen Sleepy Hollow. Jeg er ikke den som ser mest på skumle filmer, men Johnny Depp er som vanlig brilliant, og jeg har sett den flere ganger, så nå trenger jeg ingen pute å gjemme meg bak lenger!

Smakebit på en søndag: Grave Secret av Charlaine Harris

Tid for nok en søndagssmakebit. Reglene finner du nederst :)

Denne gangen kommer det et lite utdrag fra Charlaine Harris' siste og fjerde bok om Harper Connelly, Grave Secret. Det er litt koselig å vende tilbake kjenner jeg, leste de tre andre bøkene rett etter hverandre i høst. Dette er ikke hva man kan kalle klassikerpotensiale akkurat, men det er grei underholdning.


S. 22:
"I remember," she said with a sharp edge to her voice, as if I had accussed her of being a bad hostess. That sounded more like the Iona I knew, and I felt a little more comfortable.

Bli med på "En smakebit på søndag"du også da vel!

- Åpne boken du leser i nå.
- Finn et par setninger du kan dele med leserne av bloggen (men forsøk å unngå og avsløre avgjørende avsnitt i boka).
- Legg igjen linken til blogginnlegget mdtt hos Ladybug. Det er hun som har kommet med utfordringen, og hun samler alle linkene. Her vil du se en oversikt over alle andre som deltar.

lørdag 19. mars 2011

Bokanmeldelse: Pilegrimsreisen av Paulo Coelho

Jeg har i mange år hørt om Paulo Coelhos fantastiske bøker, men aldri fått ut fingeren og lest noen av dem. Da jeg i høst fant to mp3 lydbøker på tilbud, fulgte de med meg hjem. Det viste seg at selv om begge CD-spillerne mine her hjemme har lovet meg at de kan håndtere mp3, så tror jeg at de jugde en liten anelse, for det ble merkelig stille fra dem da de fikk prøve seg på Coelho. Eller kanskje det rett og slett ble litt for filosofisk for dem? Så da ble løsningen bilen, den takler slikt helt fint. Det eneste å utsette på det å lytte til slike bøker i bilen er at det blir veldig oppstykket. Man kan IKKE høre på Paulo Coelho med en skravlesyk seksåring i baksetet som aller helst vil ha musikk på full guffe, slik at jeg må si ”hva sa du?” fireogtredve ganger før jeg får med meg hva som ble mumlet (for jeg kunne jo forsøke å dempe musikken). Så det ble det de 4 kilometerne til og fra skolen når hun ikke var med, når jeg kjørte til butikken, og de få gangene jeg kjørte langt alene. Til nå har det blitt til sammen et par døgn, for begge CD’ene er endelig ferdig lyttet til.

Nå skal denne anmeldelsene fokusere på Pilegrimsreisen, men jeg kan ikke unngå å dra inn den første lydboken jeg hørte på, nemlig Zahir. Denne elsket jeg, og den fikk topp score av meg. Flere ganger ble jeg sittende litt ekstra i bilen før jeg gikk inn, bare for å få meg litt til. Pilegrimsreisen derimot slet jeg med. Selv om tema er mye av det samme, det er snakk om religion og kjærlighet, så er det en hovedfaktor som utgjør den store forskjellen. Zahir er en oppdiktet roman, mens Pilegrimsreisen handler om Paulo Coelhos egen vandring langs pilegrimsveien til Santiago de Compostela og hans åndelige utvikling. Zahir omhandler mange gode og viktig tanker rundt kjærligheten, forholdet, og det å virkelig se partneren din. Jeg kan ikke sies å være en særlig religiøs person, og katolisismen har jeg et veldig lite forhold til. Derfor kjente jeg at jeg stritter veldig i mot når det ble mye snakk om djevelen og Jomfru Maria. Kampen med hunden, som visstnok var djevelen, kjente jeg at provoserte meg veldig. For var det egentlig en djevel i denne hunden, eller var det bare en vanlig hund som Coelho sloss med (jada, er hundemennesket i meg i meg som kommer fram her). Kan heller ikke nekte for at jeg fikk et par assosiasjoner til denne artikkelen...

En annen episode jeg slet veldig med, var en av RAM-øvelsene, hvor Coelho forestilte seg at han ble begravd levende. Det er IKKE en god idé å kjøre i 90 km/t i regnvær på E18 når han beskriver mark som kryper inn i ører, hals og endetarm og begynner å spise han levende. Jeg fikk helt hetta, kjente de kravlet rundt på meg, men hadde ingen muligheter til å stoppe. Det var rett og slett bare ekkelt og kvalmt, og jeg ble veldig fristet til å hoppe over det. Jeg motsto den fristelsen, men det tar litt tid før jeg klarer helt å riste av meg det avsnittet der.

Det er selvfølgelig ikke en helt elendig bok dette her, og det er ikke boken sin skyld at jeg får litt sperre når det er snakk om menneskets tolkning av kristendommen. Dette gjorde at jeg ofte glemte å følge med, noe som er faren når man skal lytte til en bok og ikke leser selv. Et par ganger spolte jeg litt tilbake, bare for å få med meg et par viktige hendelser. De to siste avsnittene var et slikt tilfelle, men da jeg endte opp med å stå langs E18 og vendte på Falck i en time, fikk jeg tid til å konsentrere meg om de. Eller, jeg gjorde så godt jeg kunne, men det var slitsomt. Tankene seilte alle andre retninger... Dette blir en av de bøkene som man er glad man har ”lest” (det føles litt galt å si lest, siden jeg strengt tatt har hørt på den) og at man er ferdig. Med god samvittighet skal den legges tilbake i bokhyllen. Jeg ser frem til flere bøker fra denne mannen, og håper at de matcher Zahir og vel så det. Pilegrimsreisen er Coelhos første bok, og danner grunnlaget for det meste av hans forfatterskap. Neste billektyre vil bli Heksen fra Portobello.

Jeg avslutter denne anmeldelsen med et utsagn fra Petrus, Paulo Coelhos veileder på turen:

"We always have a tendency to see those things that do not exist and to be blind to the great lessons that are right there before our eyes."


Et intervju med forfatteren langs veien til Santiago de Compostela.

Bokanmeldelse: The Cries Of Vampira (The Horror Of Gaad Grey, The Evil Alpha Werewolf #1) av Sean H. Robertson

“Princess Kristin, Princess Kylie and Prince Kolbe Robertson are Triplet Teen Assassin Vampires. Their royal family, the Robertson Clan, occupied the throne of Scotland during the 11th and 12th centuries. Their peaceful homeland of Vampira is under daily attack from the evil Alpha Werewolf Gaad Grey and his horde of Grey Wolves, who seek to decimate the Vampire species and enslave humanity as well. You will enjoy this fast-paced, dark-horror, suspenseful and romantic story of how these teens must overcome crisis, sadness and depression to bring peace to their world, as they sacrifice themselves for the love of others."

Det O’store spørsmål er: Skal jeg kaste bort min tid, og andres, ved å blogge litt om denne boken? Svaret blir som følger: Ja, jeg trenger å få det ut! Nå har jeg lidd meg gjennom ca. 75 sider, bare fordi forfatteren personlig oppfordret meg gjennom Goodreads til å lese den, for å støtte en god sak. 10 % av hans forfatter royalties vil bli donert til he National Suicide Prevention Lifeline, 5 cent doneres hvis du legger boken til ’to-read’-listen din på Goodreads. Følte jo at jeg burde være litt høflig mot han, men betalte med en dårlig kritikk. Men sånn er det, jeg klarer ikke å være annet enn ærlig...

Forfatteren ønsket å skrive en litt annerledes vampyrhistorie, og det skal han ha, for han har klart det synes jeg. Her lever vampyrene på slangeblod, og er ingen trussel for menneskene. Vampyrene er utelukkende gode, varulvene er kun onde. Historien overfladisk og det samme er karakterene. Her er det så endimensjonalt som det overhodet går an å få blitt. ”Heltene” (vampyrene) er rett og slett bare dumme, og vandrer rett inn i døden en etter en. Kampene består hovedsakelig av at varulvene spiser opp vampyrene, gnager de i seg, ben og armer først.

Gaal chews off his left arm as Gomer mauls his left leg. King George, with his last burst of strength and spirit, slashes his Silo Sword with his right hand at the heads Gaal and Gomer Grey, instantly decapitating both of their wide-eyed, smiling faces.

For å fortsette med sytingen min: Det er utrolig irriterende når personene hele tiden bruker kongetitlene når de snakker med hverandre! Det blir veldig upersonlig og tungt.  Forfatteren er veldig overforklarende og all handling er skrevet i nåtid. Her er et lite eksempel:

Princess Kristin is shocked and overcome with pure happiness by Jolan’s request. “You have offered me the best gift that any Vampirian female could be honored to receive…the gift of you. Yes, I will marry you, and we’re not going to wait forever for this wedding to happen either!” Princess Kristin radiantly replies. The newly engaged couple kisses and embraces, then they stare off into the limitless, radiant night sky as they dream of their coming wedding night.

Hele språket føltes krøkkete og tungvint. Jeg måtte bruke de korte kapitlene (som ofte ikke var på mer enn en side) til å presse meg videre – bare én til nå ... og en til...
Og plutselig var boken slutt! Brått og brutalt, og jeg satt som et stort spørsmålstegn. Det kommer jo flere bøker, så da fortsetter det jo der denne sluttet, men jeg kan garantere at jeg ikke kommer til å få med meg de. Det finnes mer enn nok av kvalitetslitteratur der ute jeg kan bruke tiden min på! Og den elendige slutten på The Cries of Vampira skal feires med et stort smil, fordi jeg er FERDIG!

Men, vær så god, les gjerne The Cries of Vampira her, denne gratisversjonen vil bli liggende ute på nett for en begrenset periode. Det er jo de som liker den, kan jo hende du gjør det? Terningen min viser i allefall hva jeg mener...



Her er et kort intervju med forfatteren. Han er også skuespiller, men det lille jeg har sett av han på youtube imponerte like mye som denne boken her. Nå føler jeg meg egentlig litt slem, men det er faktisk sant...


fredag 18. mars 2011

Bokanmeldelse: Ondskapens elev av John Manning

Dette er en bok jeg fikk anbefalt og lånt av min søster. Og selv om jeg gjerne ville lese en litt skummel for en gang skyld, merket jeg at jeg utsatte det litt. Jeg er nemlig en aldri så liten pyse, en sånn som ser en grøsser bak en pute, og lar fantasien flomme fritt når jeg er ute i mørket. Så den lå på sengekanten noen dager før jeg endelig plukket den opp.

Litt tørre fakta:
ISBN 978-82-02-32720-0
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt i Norge
Originaltittel og –utgivelsesår: All the pretty dead girls (2009)
Oversetter: Elisabeth Sætvedt
Antall sider: 591





Utifra beskrivelsen bakpå boka innbyr det til spenning:

Én etter en ...
For 20 år siden ble en student brutalt overfalt på et jentecollege i New York. Overfallsmannen ble aldri funnet.
forsvinner de...
Sue Barlow kommer til Wilbourne College som ny student. Da en av klassevenninnene hennes forsvinner sporløst, blir hun ikke redd. Ikke før to andre jenter lider samme skjebne, og det blir funnet blod – mye blod.
og dør...
Etter hvert som frykten sprer seg på skolen, får Sue følelsen av at noen holder øye med henne. Og hvem tilhører det skrikende kvinneansiktet hun stadig ser i vinduet til rom 3232, det hjemsøkte rommet?

Boka var ikke for skummel, men den var spennende. Så spennende at jeg knapt klarte å rive meg løs for å hente min datter på skolen. Det er ikke snakk om en liten bok akkurat, vi har å gjøre med en pocket på nesten 600 sider, men tok ikke mange dagene å lese den, og jeg har ikke lest kontinuerlig heller. En måtte jo vite hva som hendte videre! Dette gjør at boken får et pluss fra meg. Det er jo tross alt dette som er viktig for at man skal få lyst til å bla videre. Og det til tross for at boken hadde sine feil og mangler, og noen ganske irriterende sådan...

Den ene feilen som jeg irriterte meg over i begynnelsen, har fått min tilgivelse etter hvert som kortene kom på bordet utover i boka. Det var en god del ”jeg bare visste det”-faktorer ute og gikk. Men som sagt, det har sin forklaring, og da er det greit nok. Det vandrer enkelte dårlige setninger rundt om i boken, noe som antageligvis skyldes oversettelsen og kan egentlig ikke klandres boken/forfatteren vil jeg tro. Men så er det enkelte andre ting som ødela for leseropplevelsen.

Midt inne i en samtale mellom to mennesker, begynte som regel den ene personen å tenke tilbake på noe som hadde hendt tidligere. Innen denne personen var ferdig med å tenke, så hadde jeg glemt at det opprinnelig var en samtale, og plutselig startet samtalen opp igjen, hvor jeg alltid endte opp som et lettere forvirret spørsmålstgn. For da hadde jeg jo helt mistet den opprinnelige tråden! Det var også veldig utførlige introduksjoner av mange mindre viktige karakterer i boken. På en side gjør jo det at man blir usikker på hvem som er viktige eller ikke, og litt av poenget i boken er at man ikke vet helt hvem som er til å stole på. Men en halv side vies til å beskrive til ei tilfeldig bensinstasjonsansatt, og et helt kapittel har blitt viet til diverse innbyggere (ok, så var det ofte veldig korte kapitler, men dog).  Jeg personlig tror kanskje det hadde vært enklere å bare presentere Wally Bingham som eieren av den lokale caféen, og ikke lage et helt kapittel om ham og hans ønsker og tanker om livet. Det hjelper ikke historien noe, annet enn at det tar lengre tid før man kommer i gang med det som faktisk er viktig. Og siden jeg ble presentert så grundig med så mange personer som ikke er viktige, så mistet jeg helt oversikten over hvem som var hvem.

I kapitlet om Wally, får man presentert en av flere selvmotsigelser i boken. Tenk deg en mann på 60 år. Han er såpass sprek at det første han gjør når han står opp, er å ta 200 armhevninger og 200 sit ups. Og i samme åndedrag klager han over at kroppen verker, enkelte morgener har han så stive ledd at han nesten ikke orker å stå opp og han gruer seg til å måke snø. Men armhevninger og situps klarer han! En annen litt småirriterende detalj, sånn i ettertid. Beskrivelsen bakpå boken stemmer ikke 100%! Det var ike masse blod etter at de to siste jentene forsvant, det gjaldt bare den første jenta. Og hun som forsvant først, var vel strengt tatt ikke en klassevenninne av Sue. De hadde strengt tatt aldri møttes, den eneste gangen Sue så henne, var i en drøm.

Detaljer, detaljer. I et tidligere innlegg klaget jeg over at jeg slet med å legge merke til detaljer, og nå har jeg plutselig blitt en detaljfreak! Men, det får så være, jeg klarte å tenke på de småtingene som et studie i seg selv (siden jeg jo ønsket å bli dyktigere på akkurat dette), og boken var mer enn nok spennende og lettlest til at det stoppet meg! Jeg føler kanskje at jeg har vært borte i lignende historier tidligere, sepsielt i film/serier, men denne boken hadde en liten vri på det. Liker du en lettlest spenningsbok, så vil jeg anbefale deg den. Er du derimot veldig opptatt av språk og hvordan en bok er bygget opp, så kan du sikkert klare deg uten. Jeg hiver terningen til en firer, og her er det underholdningsfaktoren som drar opp.


søndag 13. mars 2011

Smakebit på en søndag: Ondskapens elev av John Manning

Ja, da skal jeg forsøke på noe nytt, så får vi se hvordan det går :)

Poenget med dette, eller rettere sagt, det jeg skal gjøre er følgende:
- Åpne boken jeg leser i nå.
- Finn et par setninger jeg kan dele med leserne av bloggen (men forsøk å unngå og avsløre avgjørende avsnitt i boka).
- Legge igjen linken til blogginnlegget mitt hos Ladybug. Det er hun som har kommet med utfordringen, og hun samler alle linkene.

Bli med du også da!

Her kommer mitt bidrag:

Smakebiten er fra John Mannings "ondskapens elev" som min søster har anbefalt og lånt meg. (s. 106)

"Hun visste at porten til campus allerede var stengt, men det bekymret henne ikke. Mer problematisk var regelen om at Bentley Hall skulle låses klokken elleve. Etter at bygningen var blitt stengt for natten, kom ingen inn - eller ut."

Jeg har så vidt rukket å åpne denne boka, så foreløpig kan jeg ikke si så mye om den. Jeg håper den er spennende i allefall! Baksiden lover at en etter en forsvinner og dør... Og så skal det være et skrikende kvinneansikt som Sue stadig ser i vinduet til rom 323, det hjemsøkte rommet... Så noe grøss burde det vel være duket til vil jeg tro...

lørdag 12. mars 2011

Hva er det verste man kan gjøre mot en boknerd?

Sånn sett bort fra å foreslå at man har for mange bøker og bør kanskje kvitte seg med dem ... men det er en helt annen diskusjon...

Jo, det er når Posten ikke klarer å levere en bokpakke man har bestilt og sett frem til!! Her går man hen og gjør et kjempevarp, kjøpte Life of Pi, Memoirs of a Geisha, Heksen fra Portobello (den fikk jeg på torsdag heldigvis), Animal Farm og Crave Av J.R. Ward for den nette sum av 314,-. Venter som en liten unge, jeg mener, det er jo over en uke siden jeg fikk noen nye bøker... Nesten så abstinensene er i gang med å slå inn for fullt! På mandag fikk jeg beskjed om at de var sendt fra CDON, tirsdag var de på postfordelingen her, og der er de fortsatt!?! I dag er et jo strengt tatt lørdag!

Så spørsmålet er jo som følger: Sitter det en gjeng på Posten og leser mine bøker? Fordyper de seg i litt engelsk litteratur kanskje? Høytlesing mens de sorterer alle andres pakker, slik at de kan få de i tide? Jeg bare spør. Skal man erklære krig, så er dette en god måte å gjøre det på! For jeg vil nemlig fylle opp bokhylla, nå!!! Så nå er ermene godt brettet opp, pakkenummeret er notert på en rosa post-it lapp, og jeg er klar for å entre en stakkars, uskyldig Post-i-butikk for å få noen svar! Kan jo ikke ødelegge en solskinnsfylt dag med slikt sludder...


fredag 11. mars 2011

Freestyle - med hund og kreativitet på et høyt nivå!

Nå er det Crufts-tid. For "vanlige folk" sier dette niks og nada. For oss hundefolk sier dette alt! Crufts er vel en av verdens største hundeshow, arrangert i England. Utstilling og konkurranser og en haug av andre severdigheter. For meg som trener freestyle (kreativ lydighet til musikk), så er dette et must å få med seg, og heldigvis kan man se det live på PC'en. Så når jeg ikke gidder å bry meg mens andre er helt inne i et eller annet VM, EM eller what ever, så er dette mitt årlige høydepunkt! Forstyr meg altså ikke når jeg ser freestyle fra Crufts, forvent ikke at jeg kommer krypende ut av hula, dette er MIN tid (sa hun med en anelse Gollum-tone i stemmen).

For å vise litt om hvor fantastisk kreativt og morsomt freestyle kan bli, så skal jeg vise dere vinnerprogrammet for den nasjonale (altså den britiske) finalen igår. Vinneren går videre til den internasjonale finalen lørdag. Jeg er ikke en person som har så mange forbilder, men denne manne bøyer jeg meg i støvet for, klar til å kysse grunnen han går på (nesten i allefall).... Richard Curtis og hans 6 år gamle border collie Pogo! Det bør også nevnes at han tok andreplassen med sin puddelblanding Whizzy i samme konkurranse.

torsdag 10. mars 2011

En tur i barndommens leseminner!

Jeg har bestemt meg for at jeg skal få ryddeånden over meg. Den er ikke helt der enda, men den skal komme, dermed basta! Og hva gjør man så for å få litt motivasjon? Jo, man drar ned de tre pappeskene som har stått oppå klesskapet og samlet støv, fylt av barne- og ungdomsbøker. Der har de stått og ventet på at datteren min skal bli eldre, og nå har hun kommet i den alderen at flere av bøkene nok vil passe til henne. Så selv om jeg i teorien skulle rydde, så ble det vel egentlig at jeg fylte på i stedet? I allefall foreløpig. Enkelte av pappas guttebøker som har ligget i en stabel oppå bokhylla, fikk lov til å komme ned i esken, så litt rydding ble det jo! Men hvor skal jeg egentlig putte barnebøkene? Å, som jeg drømmer om et hus med et eget bibliotek (og ikke en leilighet på 60 kvm).

Men, det beste med denne "opprydningen", er alle minnene som blusset opp! Har ikke kikket i esken på mange år, og her kom Matilda og Paddington frem, alle bøkene om dyrlegen og alle Penny-bøkene! Stallgjengen, Verthuset den svarte Ponni, Magdalena og Bella... Jeg husker knapt noe av handlingen, men coverne sender meg tilbake til den tiden da hest var best, uten noen protest. Da jeg leste og leste og drømte meg bort. Sorterte bøkene om igjen og om igjen. Tror ikke jeg tør å lese de nå, de er sikkert ikke så bra som jeg husket dem, det er litt forskjell på å være 12-13 år og 29 pluss! Og når Lille Lord Fauntleroy dukket opp ble jeg helt fra meg av glede, og Katitzi! Når Gummi-Tarzan dukket opp, var det like før jeg løp inn til datteren min for å vekke henne og fortelle hva jeg fant... Frida, Jørgen + Anne=sant, Annas barn... Og alle ungdomsbøkene mine... Sukk, nå er jeg virkelig på et lykkelig sted.

Og nå må jeg kjempe mot trangen til å plassere den stakkars jenta med beskjed om at hun må sitte og lytte. For det er så mange leseopplevelser jeg gjerne vil dele med henne! Og jeg er utålmodig! Det er vel ikke mye forlangt av en seksåring det? Det er litt mye ja? Ja, må nok bare innfinne meg med at vi får ta et kapittel her og der før hun sovner, så får jeg heller sette meg ned og lese barnebøker selv!

onsdag 9. mars 2011

Bokanmelse: Dr. Jekyll og Mr. Hyde av Robert L. Stevenson

Jeg har funnet ut at jeg vil prøve å komme meg gjennom flest mulige klassikere, mest for faktisk å ha lest dem, for ikke og glemme at mange av de er bra (er jo en grunn til at de har blitt klassikere). I det siste har jeg tatt meg i å henvise til Dr. Jekyll og Mr. Hyde, og så tenkt at jeg visste veldig lite om hva det faktisk var jeg pratet om. Jeg var ikke en gang sikker på hvem som var dr. og hvem som var mr., men jeg visste at det var en doktor som forvandlet seg til en gal mann (etter ha sett deler av en gammel film da jeg var mye yngre).

Det som er hovedproblemet med boken for meg, er jo at jeg vet at det er Dr. Jekyll som blir til Mr. Hyde! Dermed starter jeg historien uten det altfor store spenningsmomentet, og aldri blir det noe skummelt (vet ikke om det hadde blitt det i det hele tatt, men det får jeg nok heller aldri vite). Så det ble aldri noen grøsser, som jeg forsåvidt ble "lovet" da jeg leste om handlingen.

Jeg hørte på en gratis mp3-fil jeg har fått gjennom testversjonen av Ordflyt, et lydbokprogram jeg har fått tilsendt gjennom Tanum Bokklubber. Og jeg må si at jeg sliter litt med lydbøker. Jeg har en tendens til å tenke endel, og før jeg vet ordet av det, så har tankene seilt av gårde og jeg har mistet et helt avsnitt. Og noen ganger tenker jeg at det kanskje er enklere å lytte til en bok, enn å lese den selv. Her får man servert alle ordene som kanskje hadde vært tyngre om man hadde lest de selv. Det er noen ganger også lett å få inntrykket farget av den som leser, enn om man hadde lest det selv. Så jeg kommer alltid til å foretrekke det å ha en bok fysisk i hånda. Jeg har lyttet til flere lydbøker i det siste, og jeg har som regel endt opp med å spørre meg selv om jeg hadde likt boken like mye om det ikke var fordi noen leste den for meg...

Så jeg likte vel egentlig Dr. Jekyll og Mr. Hyde, det er en greit å kunne historien, men den vil aldri bli den store favoritten. Kanskje jeg føler meg en aldri så liten smule mer intellektuell, nå som jeg har lest den? Selv om det kan jeg nok strengt tatt ikke skryte på meg... Men, liker du å ha en og annen klassikere på samvittigheten, tar det ikke lange tiden å lese boka, så til deg anbefaler jeg den...


mandag 7. mars 2011

Paranormal hype

Hvor man enn snur seg, så er det en eller annen ny serie om det paranormale. Som regel handler det om en vampyr som forelsker seg i ei ung jente. Hun er gjerne særdeles vakker og fantastisk, men mange ganger er det ikke mer enn en eller annen magisk tiltrekning som ikke kan forklares. Man er bare ment for hverandre (gjerne ved første øyekast), og det er ingen vei tilbake. Ingen panikk over å plutselig stå ovenfor et unaturlig vesen, neida man bare kaster seg i armene dens. I de litt mer voksne utgavene er det gjerne en masse het sex, litt små utfordringer (de har egentlig potensiale til å være store nok, men forfatteren klarer bare ikke å utnytte mulighetene, slik at det bare blir en filleting), før det kommer en liten kamp og så er boka ferdig. Det er rett og slett så forutsigbart at jeg nå kjenner jeg er litt lei av denne sjangeren.

Og jeg som virkelig elsker å drømme meg bort i overnaturlige verdener og reise langt vekk fra hverdagen. Men de siste gangene jeg har gått til bokhylla for å velge meg en bok, så har jeg pent hoppet over fantasy (og det ligger flere og venter på meg). Jeg vil nok fortsette å lese fantasy bøker, det er som balsam for sjelen i alt det "nromale". Så får man bare styre seg gjennom jungelen ved å bruke magefølelse og anbefalinger fra andre. Forhåpentligvis vil det finnes mange orginale og spennende historier der ute som venter på meg, selv om det nok blir flere skuffelser. Men, innimellom må man lese dårlige bøker også, så får man heller bare være flink til å advare andre så de slipper de samme dårlige opplevelsene.

Her er en  blogger som virkelig klarer å komme med noen gode tips til forfattere som vil bruke vampyrer i bøkene sine, og jeg anbefaler alle å lese den :) Antageligvis er det en og annen forfatter som også burde lest denne... Det finnes selvsagt mange gode bøker om vampyrer og overnaturlige vesener, og forhåpentligvis er det flere der ute som jeg ikke har lest enda. Hva som er bra vil jo alltid være smak og behag, men når det begynner å bli det samme oppgulpet i bok etter bok, bare for å selge, ja da kan man jo bare heve det ene øyebrynet og sukke lett. Og selger gjør det tydeligvis. Bare det er med en heit vampyr, så er det meste gjort. Kanskje jeg skulle henge meg med på boomen og tjene noen kroner? Siden det er det som er tingen for øyeblikket? Oppskriften har jeg jo lest noen ganger nå...

Jeg burde i allefall få til noe bedre enn denne gratis pdf.-boken jeg fikk tilsendt fra forfatteren på Goodreads, The Cries of Vampira. Dette må være noe av de mest endimensjonale jeg har forsøkt å lese noensinne. Jeg skal virkelig forsøke å komme meg gjennom den, men kan ikke love noe. Men allikevel finner man mange som har gitt denne boken full score, så det skal tydeligvis ikke så mye til før folk elsker det de leser! Og så har du eksemplet med The Vampire Diaries av L.J. Smith. Nå som sjangeren har blitt så populær, og bøkene nå har blitt en TV-serie, så har hun plutselig begynne å skrive videre om Damon og Elena. De første var ikke spesielt gode, men de gikk an som tidtrøyte. En måtte bare komme over de store forskjellene mellom bok og TV og innse at man kanskje har blitt litt enldre enn målgruppen. Men så begynner hun altså å skrive igjen, noe som resulterer i et forhastet og kaotisk, hvor ungdommene fra 80-tallet plutselig fra en dag til en annen har mobiler med internett-tilgang og lignende. Liker du serien, fortsett med det, ikke les bøkene!

Sånn, da har jeg fått inn to advarsler i dag, da må jeg jo har gjort en god gjerning vel. Og så skal jeg fortsette jakten på godt lesestoff. Snart kommer ”Crave” av J.R. Ward i posten, bok nummer to ”The Fallen Angels”-serien. Så får en bare håpe at fortsettelse klarer å holde et greit nok nivå, og imens skal jeg pløye meg gjennom litt annet ymse...
Anja's bookshelf: vampires
Boy: Tales of ChildhoodEuropa tar formArizona Charleys guttBridget Jones dagbokWater for ElephantsTessa

More of Anja's books »


søndag 6. mars 2011

Fastelaven

Jeg har ikke alltid helt kontroll og oversikt, det kan vel de fleste som kjenner meg (inkludert meg selv) si seg enig i. Og i går fant jeg plutselig ut at det var fastelaven denne dagen. Ikke det at jeg synes disse merkedagene er så viktige, men det er jo koselig med litt fastelavensris i vinduet og jeg sier ikke nei takk til en deilig fastelavensbolle med luftig krem og litt syltetøy! Tidligere har jeg nok hatt litt mer kontroll, siden datteren min laget fastelavensris i barnehagen, men det har de ikke gjort på skolen i år. Så da ble det nå ikke noe ris på oss i år (vi får vel se og plukke inn et, så vi får litt grønt til å henge malte egg i, til påske), men boller blir det nå.

Men, så fikk jeg akkurat det spørsmålet fra min datter som jeg faktisk ikke kan svare på! Vet ikke om jeg har hørt en forklaring tidligere, og bare glemt det. Eller om jeg rett og slett bare aldri har hatt peiling, eller interesse for å finne det ut. Men spørsmålet var som følger: "Mamma, hvorfor feirer vi fastelaven?" Nei, hvorfor gjør vi det da? En liker jo ikke innrømme for barnet at dette vet man ikke, man skal jo være allvitende som forelder, i allefall foreløpig! Før de finner ut sannheten i allefall. Ikke kunne jeg finne på en historie heller, det ville vært en smule dumt, så jeg svarte at det måtte vi finne ut av når vi kom hjem (slik som pedagogiske foreldre jo skal gjøre). Vel hjemme var hele fastelaven (i allefall det som gjaldt spørsmålet) glemt, men i dag kom temaet på bane igjen fra en vitebegjærlig seksåring. Så da måtte jo mor benke seg foran dataen og søke på Wikipedia. (Hvordan klarte foreldre før datatiden seg egentlig?)

Så hva fant jeg? Fastelaven (eller fleskesøndag som det ble kalt før), var søndagen før fasten. Fasten startet på askeonsdag, 46 dager før 1. påskedag (se, det visste jeg i allefall, at det hadde en forbindelse med påske). Mandagen ble kalt blåmandag eller fleskemandag (en får krysse fingre og tær for at det ikke blir en skikkelig blåmandag i morgen), tirsdagen for hvitetirsdag eller fetetirsdag. Så etter at man tydelig hadde gått inn for å fete seg skikkelig opp, kom fasten.  Et mer kjent, dog ikke så veldig norsk navn på fetetirsdag, er Mardi Grass, og er avslutningen på karnevalstiden.

Fasten var enda en høytid som kristendommen stjal forskjellige skikker fra hedensk tro . Fastelavensriset ble opprinnelig brukt som en fruktbarhetsvekker, og trær, dyr og kvinnene og jorda foran plogen fikk seg en omgang med riset. Det var også lenge vanlig å delta i utkledningsleker (denne lever fortsatt gjennom karneval), våpenkamper, brenning av rituelle bål og å spenne nakne jomfruer foran plogen! Utrolig så kristent dette virket du! Og glad jeg slapp å være naken jomfru og dra rundt på en plog, spesielt siden fastelaven jo er på vinteren... Det er vel greit at enkelte tradisjoner dør ut kanskje.

Men nå satt jeg med nye spørsmål. Var fasten kristen, eller hedensk? Og hvorfor fastet man? Med et lite trykk i Wikipedia, fikk jeg beskjed om at askeonsdag var tradisjonelt en dag man mintes menneskets dødelighet. I Den Katolske Kirke inneholder liturgien utdeling av askekors. Aske fra palmeblader fra fjorårets palmesøndag ble brent og en geistlig tegnet et kors av aske og vann i pannen på den troende (vet ikke om dette er praktisert i dag, merker at der stopper nysgjerrigheten min litt). Men det som forundrer meg litt, i vårt protestantiske Norge, er at det er hovedsaklig er de ortodokse kirkene som legger vekt på fasten, og ikke den protestantiske. Så her er det snakk om en etterlevning fra gammelt av tydeligvis? Men, det skal ikke hindre meg fra å frotse i fastelavensboller, så det så!

Sikkert mye fakta som mangler. Vi snakker tross alt om dyptgående research fra wikipedia.no her! Men jeg vet i allefall såpass, at jeg nå kan gå og fortelle min datter litt om hva fastelaven faktisk er.

Populære innlegg