Boktema: En anderledes BoktemaTorsdag!

Anettes Bokboble har i dag tatt sjansen på å gi oss frie tøyler, og da passet det perfekt å skrive litt om det som jeg har gått og grublet fælt på de siste dagene...

Jeg har aldri helt klart å bli fenget av krimbøker. Mens andre nesten ikke leser annet, så sitter jeg på sidelinja og er skeptisk. Jeg elsket bøkene til Dan Brown, med et forrykende tempo og spennende mysterier hvor jeg ikke kan gjøre annet enn å tro på forfatteren, fordi det skrives om ting jeg vet lite om og får jeg ikke tid til å stille spørsmål. Jeg har lenge lurt på hvorfor jeg sliter med krimsjangeren. Jeg leser jo nærmest alt av bøker, så hvorfor blir en av de mer populære sjangrene et så stort problem?

I løpet av gårsdagen og dagen i dag har jeg tenkt og fundert mye på akkurat dette. I lesesirkelen jeg er med i har vi akkurat lest en krimbok, og igjen kjenner jeg på den ambivalente følelsen. Jeg kan si at til å være krim var den bra, men synes jeg den egentlig var bra? Klarte jeg å slappe av å komme meg inn i historien? Jeg har jo mang en gang lest f.eks. fantasy hvor det også hvor det er et et mysterium/noe kriminelt som må løses, og da er jeg helt med. Hva er så forskjellen på det? Jo, her tror jeg at jeg har fasiten.

I fantasy er alt mulig. Det er veldig få regler og fastsatte rammer. Alt kan skje, og jeg tillater hjernen min til å være såpass åpen at jeg bare følger med uten problemer. Når det kommer til virkelighetsnær krim, så lukker disse åpne dørene seg for meg og jeg setter i gang med å analysere. Er dette rasjonelt, tror jeg på dette? Hvem som er morderen får hovedfokuset og jeg tenker for mye. Ser jeg krim på TV blir jeg matet med alle inntrykkene og det er fritt frem til å spekulere. Når jeg leser selv går altfor mye tid med på å tenke og spekulere til at jeg ikke klarer å bli underholdt. Det virker også som om jeg irriterer meg lettere over hovedpersonen, hvis jeg ikke klarer å identifisere meg med reaksjonene dens blir alt feil. Typisk er den personen som er i fare og ikke ville ha beskyttelse/hjelp fordi den skal klare seg selv. Jeg ser på meg selv som et ganske så selvstendig menneske som skal gjøre det meste selv, men om jeg hadde hatt en gal mann i hælene så ville jeg jo satt pris på om noen sørget for at sjansene mine til å komme helskinnet fra det hele ble en anelse større!?

Jeg har lest noen bra krimbøker i det siste, men de blir liksom ikke bra nok! Jeg analyserer de sønder og sammen, funderer og tenker og klarer ikke å  følge historien. Det minste lille feilskjær, alt som kan virke unødvendig for historien får særdeles kritiske blikk fra meg. Hvorfor jeg ikke bare kan senke skuldrene vet jeg ikke. Kanskje krim bare ikke er noe for meg? Men, så var det med å ikke kunne gi opp heller. Innimellom må det jo være noe som glitrer av gull for meg også? Når sant skal sies, så har jeg strengt tatt ikke lest så mye krim i mitt liv, så jeg burde kanskje bare sette meg i et hjørne og knipe igjen munnen min?

For å komme meg ut av denne floken, trenger jeg virkelig noe gjennomført bra krim som kanskje kan overbevise meg om at jeg ikke bør gi opp. Med troverdige og likanes karakterer som jeg faktisk bryr deg om. Ofte blir jeg litt: Javel, så døde den personen, huff da.... Men, tar du en bok som Sirkelen, så følte du virkelig et behov for å rope ut: "Nei, du må ikke dø!" Der ble man kjent med karakteren i dybden og brydde deg virkelig om dem. Samtidig så må boken være skrevet med et godt driv, og ikke la meg som leser tenke at 'dette har forfatteren puttet inn for å forvirre meg'. Ja, jeg er en krevende leser på det punktet...

Så, hvis noen der ute kan tipse meg om noe vanvittig bra krim, så setter jeg pris på det!