Lesesirkel 1001 Bøker: Trainspotting av Irvine Welsh

Jeg er med på Lines Biblioteks lesesirkel hvor vi hver måned leser en bok  fra listen 1001 bøker som bør leses før man dør.
Selv om jeg begynte tidlig og var ved godt mot, har jeg ikke rukket å bli ferdig med denne boken. Noe sier meg at jeg og Line er ca. like langt, utifra omtalen hennes... Det har rett og slett vært en elendig lesemåned, mai har vært fylt av alt mulig annet og veldig lite tid til å sette seg ned og lese bøker over lengre perioder enn et kapittel her og der. Men, selv om jeg ikke har fått lest så mye som jeg hadde tenkt, så har boken vært med meg på en aldri så liten tur!

På toget til Oslo

På togstasjonen i Frederikshavn, Danmark

Det danske landskapet farer forbi togvinduet.

Hirtshals...

Så bar turen til Tyskland pr. bil, hvor man kun fikk lest et kapittel til sammen på en uke, fordi den eneste fritiden man hadde endte opp med å havne i koma. Så har boken vært med på en kort tur til Gudbrandsdalen, men fikk ligge i fred i sekken siden lesetiden endte opp på en meget lokal pub...

Så da har man forsøkt å lese seg ferdig uten hell, for jeg var i lørdagsmodus i dag, og har ennå ikke klart å overbevise hjernen min om at det ikke er søndag i morgen! Pinsehelger er ikke for sarte sjeler...

Da jeg begynte på boken, var min første reaksjon: "Hva i h....?" Skal jeg virkelig klare å lese dette språket her? Hva i huleste er det som står skrevet???

The sweat was lashing oafay Sick Boy; he wis trembling. Ah wis jist sitting thair, focusing oan the telly, tryin no tae notice the cunt. He wis bringing mee doon. Ah tried tae keep ma attention oan the Jean-Calude Van Damme video.

Jeg så filmen for mange år siden, og det demret noe om Irland, Skottland eller ikke. Ikke står det noe om forfatter, boken eller andre ting som kunne gi meg en pekepinn på hva det var jeg leste. Tilslutt fant jeg ut at det var skotsk, og når jeg løste et par språklige gåter var det faktisk ikke noe problem å lese i det hele tatt! Nå leses boken med skotsk aksent så det synger etter (ok, det var kanskje en liten overdrivelse, men jeg overdriver ikke veldig).

Er du ute etter en feelgood-roman, så tar du å svinger i en stor bue unna denne boken her. Her er det ikke noe som gir deg godfølelsen, kanskje med unntaket av at det er en ekte og meget realistisk bok som skildrer livets skyggeside på en ærlig og brutal måte. Her råder egoismen, du møter mennesket på sitt laveste. Går du ut å tester ut narkotika eter å ha lest denne boken, så får du nesten ha det så godt, for da kan du virkelig ikke ha noe ønske om å nyte livet. Her graves det i toalett full av dritt slik at leseren sitter og brekker seg (mens jeg satt på et fullt tog). Kjente jeg ble uvel bare ved tanken på nevnte episode her! Den episoden viser hvor desperat noen kan bli for rusen sin skyld, da Rent Boy fikk diare før stikkpillene med morfin hadde begynt å virke og forsvunnet ned i den tette doskålen...

Irvine Welsh har virkelig gjort en grundig jobb med å få frem livets skyggeside. Det som har gjort at jeg ikke har fått lest så jevnt, ved siden av de andre tingene jeg har nevnt, er at boken så ofte skifter hvilke karakterer som følges og det tar litt tid før jeg klarer å få med meg hvem det er snakk om. Dette er noe jeg generelt sliter med når jeg leser, når trådene ikke henger helt sammen ved første øyekast og jeg må stoppe opp og tenke etter hvor jeg er. Det gir selvsagt endel andre bra ting til boken, og gjør at du må fokusere mer og får tid til å tenke mer istedenfor å pløye raskt gjennom boken. Når man da hele tiden blir avbrutt som jeg gjør, blir det fort slitsomt. Jeg ser for meg at dette er en bok jeg må sette meg ned og lese når det er fred å ro rundt meg, over et par dager. Kanskje på en regnværsdag? Det er garantert en bok som skal fullføres innen kort tid, selv om jeg tror jeg skal unne meg et par mer lykkeligere leseøyeblikk den nærmeste uken...

En smakebit på en søndag: Trainspotting av Irvine Welsh

Boken jeg leser om dagen er Trainspotting av Irvine Welsh. Som som mange andre, leser jeg den til lesesirkelen til Lines Bibliotek. Dessverre har jeg ikke hatt mye tid til å sette meg ned og lese de siste ukene, så jeg får forsøke å gjøre en innspurt i løpet av dagen, selv om jeg jo da må jobbe litt, kjøre litt og rydde litt... Jeg kjenner virkelig på at jeg savner en skikkelig lesedag!

"That dis the fuckin trick. These nosey cunts in front ay us look roond. Ah stares back at the cunts. Some fucker's oan a burst mooth before the end ay this fuckin journey, ah kin see that now."
s. 115

Er du ikke stø på å lese engelsk, og en sart sjel, så er kanskje ikke dette boken for deg. Da jeg åpnet boken for å lese den smalt jeg den igjen og lurte fælt på hva i huleste dette var for noe. Etter å ha åpnet den igjen, forsto jeg at det var skotsk engelsk, mer eller mindre lydspråk. Kommer du først inn i det og forstår de enkleste ordene, er det ingen sak og fortsette. Da det endelig gikk opp for meg at Ah betydde I, gikk det nesten som smurt...

For flere smakebiter, ta en tur innom bokbloggen Flukten fra virkeligheten. Bli gjerne med selv også!

Boktema: Min favorittforfatter på H

Da var man endelig tilbake til hverdagen og hva er vel bedre enn å slenge seg med på Annettes Bokbobles torsdagstema? Denne gangen spør hun etter min favorittforfatter på H. Forrige bokstav, G, hadde jeg ingen forfattere jeg ville skrive om, denne gangen var det flere. Jeg valgte å trekke frem en som har skrevet bøker jeg nødvendigvis ikke liker, men jeg elsker skrivestil og den veldige britiske tonen som følger historiene hans. Jeg er ingen andre steder i England, sammen med en haug av mer eller mindre misfits. Forfatteren jeg tenker på er Nick Hornby.

Nick Hornby er født i 1957 i Surrey, England. Han har skrevet en rekke bøker, de mest kjente er nok High Fidelity og About A Boy, begge filmatisert og elsket av mange. High Fidelity er en av de bøkene jeg skal lese snart, About a Boy var den boken som fanget min interesse. Etter det har jeg lest Fritt fall, en bok som er skrekkelig irriterende fordi det er så mange dumme og irriterende mennesker med der, men som allikevel er skrevet så genialt at man må lese videre. Juliet, Naked slet jeg mer med, men i ettertid så klarer jeg liksom ikke si at jeg ikke likte den, selv om jeg hatet den mens jeg leste, og her kommer det geniale med Hornbys forfatterskap. Bøkene hans gjør nemlig noe med deg når du leser, de blir med deg videre og jeg kan liksom ikke hate bøkene hans og jeg kan heller ikke slutte å lese dem. Mens jeg skriver dette, popper plutselig tanken om at jeg kanskje skulle lese Juliet, Naked en gang til, en bok jeg virkelig slaktet... Så jeg tar meg av hatten for denne forfatteren, han har klart noe mange ikke har klart.

Hvem er din forfatter på H?

True Blood sesong 5 trailer!

Jeg sa i går at bloggen skulle få en ukes pause, men fant ut at dette innlegget var mye bedre som pauseinnslag. Man kan få inntrykk av at i sesong 5 har trappet ganske heftig opp med action, vet ikke om det er etter min smak eller ikke, det gjenstår vel å se?

En smakebit på en søndag: Ondskapens ansikt av Margit Sandemo

Et innfall fikk meg til å kjøpe bok nummer fire av Heksemesteren, selv om det var under sterk tvil. Ca halvveis har jeg ikke helt bestemt meg for å la tvilen komme boken til gode, men en smakebit skal jeg dele med dere i hvertfall.

Mòri og Tiril utvekslet blikk. Var ikke dette nøyaktig det samme som åndene hans hadde spådd om fremtiden? At menneskene ville gjøre det en gang til?

En smakebit på en søndag er en utfordring fra bokbloggen Flukten fra virkeligheten. Går du inn der finner du regler og flere smakebiter.

Da får bloggen ferie en frem til neste tirsdag. Jeg drar en tur til Østerrike, og blir kun å finne på denne bloggen...

Bokryggpoesi #3

Dagens poetiske innslag har jeg funnet i fantasy-seksjonen av bokhyllen denne gangen.

Alice I have been.
Fallen,
dead and gone
Hush, hush!
An ice old grave.

Bokbloggturneen: De siste seks av Pittacus Lore

Aliens og action har dratt rundt på Bokbloggturneen denne gangen i regi av bok nummer to fra serien Lorien Legacies, De siste seks. Hvis du lurer på hva jeg mente om den første boken, kan du lese mer om det her. I går skrev Lenes blogg om den, i morgen er det MoonStar's Bokverden sin tur

DE
kommer stadig nærmere.
DE
er på sporet av oss.
DE
vet om magien.
DE
vet om arvekreftene våre.
DE
vet for mye til at vi tro at
VI
noen gang vil være trygge igjen.
VI
må finne hverandre.
VI
må slå oss sammen.
VI
må kjempe, og vi må vinne.

VI ER DET SISTE FORSVAR

Slik blir vi presentert for historien bak på boken, og man forventer action og spenning, at boken skal starte der den sluttet sist og gi meg en intens opplevelse.  Noe den forsåvidt gjør. Men, og det er et stort MEN her... Når man akkurat har lest om John Smith og virkelig vil vite hvordan det går videre med ham, Sam og Seks, så er det frusterende å begynne og plutselig å lese om ei som heter Marina. Det kunne vært greit nok, men her bruker forfatteren lang tid på å introdusere alt på nytt, uten at det gir oss noen særlig dybde. Heldigvis veksler det frem og tilbake mellom "den gode gamle gjengen" og de nye, hvis ikke tror jeg at jeg hadde blitt ganske sur.

Hovedproblemet mitt var at jeg synes det hele ble rotete. Jeg fikk aldri den røde tråden som drev meg videre og jeg synes egentlig ikke at forfatterne er gode på å skrive action scener. Jeg kjenner jeg må dykke dypt ned i hukommelsen min for å huske noen detaljer, og jeg som akkurat har lest boken! Det er akkurat som om hele historien bare prellet av meg. Uten at jeg skal avsløre for mye, så likte jeg den potensielle kjærlighetsutviklingen. Det er ikke så mange som tør å bevege seg utpå dette, hvis det da ikke vikler seg inn i den gode gamle forviklingen som de fleste gjør. Det vil vel tiden vise.

Utover det var det så mange smådetaljer som irriterte meg nærmest grenseløst. Det første var ordet arvekrefter. I den engelske versjonen het det legacies, og jeg kan ikke komme på noe mer fornuftig å oversette det til. Allikevel kjente jeg at det knøt seg litt i magen min hver gang de sa arvekrefter. Det var akkurat som om ordet forhindret teksten fra å flyte. En annen ting som ergret meg veldig, var Marinas cêpan (beskytter/hjelper). Måten hun ignorerte faren, vitende om hva hun risikerte, hørte ingensteds hjemme. I mine øyne ble det en konflikt som ikke hørte hjemme og som rett og slett ikke fungerte. Hadde jeg fått med meg flere detaljer, vet jeg at jeg hadde hatt flere ting å nevne her.

Skal jeg lese denne serien videre? Av ren nysgjerrighet vil jeg nok svare ja. Jeg må liksom få vite hvordan dette ender. Grunnet konflikt mellom de to som har skrevet under pseudonymet Pittacus Lore (James Frey og Jobie Hughs), er det usikkert om hvem som fortsetter skrivingen. Det kan hende det er et positivt grep, det vil vel tiden vise.

Forrige bok endte opp med en femmer, dessverre kan jeg ikke strekke meg i nærheten denne gangen. Litt for mange irriterende hendelser til at jeg kan si at denne boken var bra nok, men kanskje for deg som ikke har blitt like kresen som meg?

Tørre fakta:
Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Morten Hansen, MNO
Sideantall: 396 sider (innbundet)
Originaltittel: The Power of Six (2011)
ISBN:978-82-02-32107-9
Kilder: Anmeldereksemplar fra Cappelen Damm