Hvor man enn snur seg, så er det en eller annen ny serie om det paranormale. Som regel handler det om en vampyr som forelsker seg i ei ung jente. Hun er gjerne særdeles vakker og fantastisk, men mange ganger er det ikke mer enn en eller annen magisk tiltrekning som ikke kan forklares. Man er bare ment for hverandre (gjerne ved første øyekast), og det er ingen vei tilbake. Ingen panikk over å plutselig stå ovenfor et unaturlig vesen, neida man bare kaster seg i armene dens. I de litt mer voksne utgavene er det gjerne en masse het sex, litt små utfordringer (de har egentlig potensiale til å være store nok, men forfatteren klarer bare ikke å utnytte mulighetene, slik at det bare blir en filleting), før det kommer en liten kamp og så er boka ferdig. Det er rett og slett så forutsigbart at jeg nå kjenner jeg er litt lei av denne sjangeren.
Og jeg som virkelig elsker å drømme meg bort i overnaturlige verdener og reise langt vekk fra hverdagen. Men de siste gangene jeg har gått til bokhylla for å velge meg en bok, så har jeg pent hoppet over fantasy (og det ligger flere og venter på meg). Jeg vil nok fortsette å lese fantasy bøker, det er som balsam for sjelen i alt det "nromale". Så får man bare styre seg gjennom jungelen ved å bruke magefølelse og anbefalinger fra andre. Forhåpentligvis vil det finnes mange orginale og spennende historier der ute som venter på meg, selv om det nok blir flere skuffelser. Men, innimellom må man lese dårlige bøker også, så får man heller bare være flink til å advare andre så de slipper de samme dårlige opplevelsene.
Her er en blogger som virkelig klarer å komme med noen gode tips til forfattere som vil bruke vampyrer i bøkene sine, og jeg anbefaler alle å lese den :) Antageligvis er det en og annen forfatter som også burde lest denne... Det finnes selvsagt mange gode bøker om vampyrer og overnaturlige vesener, og forhåpentligvis er det flere der ute som jeg ikke har lest enda. Hva som er bra vil jo alltid være smak og behag, men når det begynner å bli det samme oppgulpet i bok etter bok, bare for å selge, ja da kan man jo bare heve det ene øyebrynet og sukke lett. Og selger gjør det tydeligvis. Bare det er med en heit vampyr, så er det meste gjort. Kanskje jeg skulle henge meg med på boomen og tjene noen kroner? Siden det er det som er tingen for øyeblikket? Oppskriften har jeg jo lest noen ganger nå...
Jeg burde i allefall få til noe bedre enn denne gratis pdf.-boken jeg fikk tilsendt fra forfatteren på Goodreads, The Cries of Vampira. Dette må være noe av de mest endimensjonale jeg har forsøkt å lese noensinne. Jeg skal virkelig forsøke å komme meg gjennom den, men kan ikke love noe. Men allikevel finner man mange som har gitt denne boken full score, så det skal tydeligvis ikke så mye til før folk elsker det de leser! Og så har du eksemplet med The Vampire Diaries av L.J. Smith. Nå som sjangeren har blitt så populær, og bøkene nå har blitt en TV-serie, så har hun plutselig begynne å skrive videre om Damon og Elena. De første var ikke spesielt gode, men de gikk an som tidtrøyte. En måtte bare komme over de store forskjellene mellom bok og TV og innse at man kanskje har blitt litt enldre enn målgruppen. Men så begynner hun altså å skrive igjen, noe som resulterer i et forhastet og kaotisk, hvor ungdommene fra 80-tallet plutselig fra en dag til en annen har mobiler med internett-tilgang og lignende. Liker du serien, fortsett med det, ikke les bøkene!
Sånn, da har jeg fått inn to advarsler i dag, da må jeg jo har gjort en god gjerning vel. Og så skal jeg fortsette jakten på godt lesestoff. Snart kommer ”Crave” av J.R. Ward i posten, bok nummer to ”The Fallen Angels”-serien. Så får en bare håpe at fortsettelse klarer å holde et greit nok nivå, og imens skal jeg pløye meg gjennom litt annet ymse...
mandag 7. mars 2011
søndag 6. mars 2011
Fastelaven
Jeg har ikke alltid helt kontroll og oversikt, det kan vel de fleste som kjenner meg (inkludert meg selv) si seg enig i. Og i går fant jeg plutselig ut at det var fastelaven denne dagen. Ikke det at jeg synes disse merkedagene er så viktige, men det er jo koselig med litt fastelavensris i vinduet og jeg sier ikke nei takk til en deilig fastelavensbolle med luftig krem og litt syltetøy! Tidligere har jeg nok hatt litt mer kontroll, siden datteren min laget fastelavensris i barnehagen, men det har de ikke gjort på skolen i år. Så da ble det nå ikke noe ris på oss i år (vi får vel se og plukke inn et, så vi får litt grønt til å henge malte egg i, til påske), men boller blir det nå.
Men, så fikk jeg akkurat det spørsmålet fra min datter som jeg faktisk ikke kan svare på! Vet ikke om jeg har hørt en forklaring tidligere, og bare glemt det. Eller om jeg rett og slett bare aldri har hatt peiling, eller interesse for å finne det ut. Men spørsmålet var som følger: "Mamma, hvorfor feirer vi fastelaven?" Nei, hvorfor gjør vi det da? En liker jo ikke innrømme for barnet at dette vet man ikke, man skal jo være allvitende som forelder, i allefall foreløpig! Før de finner ut sannheten i allefall. Ikke kunne jeg finne på en historie heller, det ville vært en smule dumt, så jeg svarte at det måtte vi finne ut av når vi kom hjem (slik som pedagogiske foreldre jo skal gjøre). Vel hjemme var hele fastelaven (i allefall det som gjaldt spørsmålet) glemt, men i dag kom temaet på bane igjen fra en vitebegjærlig seksåring. Så da måtte jo mor benke seg foran dataen og søke på Wikipedia. (Hvordan klarte foreldre før datatiden seg egentlig?)
Så hva fant jeg? Fastelaven (eller fleskesøndag som det ble kalt før), var søndagen før fasten. Fasten startet på askeonsdag, 46 dager før 1. påskedag (se, det visste jeg i allefall, at det hadde en forbindelse med påske). Mandagen ble kalt blåmandag eller fleskemandag (en får krysse fingre og tær for at det ikke blir en skikkelig blåmandag i morgen), tirsdagen for hvitetirsdag eller fetetirsdag. Så etter at man tydelig hadde gått inn for å fete seg skikkelig opp, kom fasten. Et mer kjent, dog ikke så veldig norsk navn på fetetirsdag, er Mardi Grass, og er avslutningen på karnevalstiden.
Fasten var enda en høytid som kristendommen stjal forskjellige skikker fra hedensk tro . Fastelavensriset ble opprinnelig brukt som en fruktbarhetsvekker, og trær, dyr og kvinnene og jorda foran plogen fikk seg en omgang med riset. Det var også lenge vanlig å delta i utkledningsleker (denne lever fortsatt gjennom karneval), våpenkamper, brenning av rituelle bål og å spenne nakne jomfruer foran plogen! Utrolig så kristent dette virket du! Og glad jeg slapp å være naken jomfru og dra rundt på en plog, spesielt siden fastelaven jo er på vinteren... Det er vel greit at enkelte tradisjoner dør ut kanskje.
Men nå satt jeg med nye spørsmål. Var fasten kristen, eller hedensk? Og hvorfor fastet man? Med et lite trykk i Wikipedia, fikk jeg beskjed om at askeonsdag var tradisjonelt en dag man mintes menneskets dødelighet. I Den Katolske Kirke inneholder liturgien utdeling av askekors. Aske fra palmeblader fra fjorårets palmesøndag ble brent og en geistlig tegnet et kors av aske og vann i pannen på den troende (vet ikke om dette er praktisert i dag, merker at der stopper nysgjerrigheten min litt). Men det som forundrer meg litt, i vårt protestantiske Norge, er at det er hovedsaklig er de ortodokse kirkene som legger vekt på fasten, og ikke den protestantiske. Så her er det snakk om en etterlevning fra gammelt av tydeligvis? Men, det skal ikke hindre meg fra å frotse i fastelavensboller, så det så!
Sikkert mye fakta som mangler. Vi snakker tross alt om dyptgående research fra wikipedia.no her! Men jeg vet i allefall såpass, at jeg nå kan gå og fortelle min datter litt om hva fastelaven faktisk er.
Men, så fikk jeg akkurat det spørsmålet fra min datter som jeg faktisk ikke kan svare på! Vet ikke om jeg har hørt en forklaring tidligere, og bare glemt det. Eller om jeg rett og slett bare aldri har hatt peiling, eller interesse for å finne det ut. Men spørsmålet var som følger: "Mamma, hvorfor feirer vi fastelaven?" Nei, hvorfor gjør vi det da? En liker jo ikke innrømme for barnet at dette vet man ikke, man skal jo være allvitende som forelder, i allefall foreløpig! Før de finner ut sannheten i allefall. Ikke kunne jeg finne på en historie heller, det ville vært en smule dumt, så jeg svarte at det måtte vi finne ut av når vi kom hjem (slik som pedagogiske foreldre jo skal gjøre). Vel hjemme var hele fastelaven (i allefall det som gjaldt spørsmålet) glemt, men i dag kom temaet på bane igjen fra en vitebegjærlig seksåring. Så da måtte jo mor benke seg foran dataen og søke på Wikipedia. (Hvordan klarte foreldre før datatiden seg egentlig?)
Så hva fant jeg? Fastelaven (eller fleskesøndag som det ble kalt før), var søndagen før fasten. Fasten startet på askeonsdag, 46 dager før 1. påskedag (se, det visste jeg i allefall, at det hadde en forbindelse med påske). Mandagen ble kalt blåmandag eller fleskemandag (en får krysse fingre og tær for at det ikke blir en skikkelig blåmandag i morgen), tirsdagen for hvitetirsdag eller fetetirsdag. Så etter at man tydelig hadde gått inn for å fete seg skikkelig opp, kom fasten. Et mer kjent, dog ikke så veldig norsk navn på fetetirsdag, er Mardi Grass, og er avslutningen på karnevalstiden.
Fasten var enda en høytid som kristendommen stjal forskjellige skikker fra hedensk tro . Fastelavensriset ble opprinnelig brukt som en fruktbarhetsvekker, og trær, dyr og kvinnene og jorda foran plogen fikk seg en omgang med riset. Det var også lenge vanlig å delta i utkledningsleker (denne lever fortsatt gjennom karneval), våpenkamper, brenning av rituelle bål og å spenne nakne jomfruer foran plogen! Utrolig så kristent dette virket du! Og glad jeg slapp å være naken jomfru og dra rundt på en plog, spesielt siden fastelaven jo er på vinteren... Det er vel greit at enkelte tradisjoner dør ut kanskje.
Men nå satt jeg med nye spørsmål. Var fasten kristen, eller hedensk? Og hvorfor fastet man? Med et lite trykk i Wikipedia, fikk jeg beskjed om at askeonsdag var tradisjonelt en dag man mintes menneskets dødelighet. I Den Katolske Kirke inneholder liturgien utdeling av askekors. Aske fra palmeblader fra fjorårets palmesøndag ble brent og en geistlig tegnet et kors av aske og vann i pannen på den troende (vet ikke om dette er praktisert i dag, merker at der stopper nysgjerrigheten min litt). Men det som forundrer meg litt, i vårt protestantiske Norge, er at det er hovedsaklig er de ortodokse kirkene som legger vekt på fasten, og ikke den protestantiske. Så her er det snakk om en etterlevning fra gammelt av tydeligvis? Men, det skal ikke hindre meg fra å frotse i fastelavensboller, så det så!
Sikkert mye fakta som mangler. Vi snakker tross alt om dyptgående research fra wikipedia.no her! Men jeg vet i allefall såpass, at jeg nå kan gå og fortelle min datter litt om hva fastelaven faktisk er.
Bokanmeldelse: Water for Elephants av Sara Gruen
Etter flere anbefalinger om boken, og en nysgjerrighet pga. snarlig kommende film (med skuespiller Robert Pattinson i hovedrollen som Jacob Jankowski), og for ikke å glemme at boken "plutselig" sto foran nesen min i en bokhandel da jeg mistet impulskontrollen (igjen), så ble jeg eier av "Water for Elephants" av Sara Gruen. Og nå som jeg er ferdig med den, så får den full score av meg, og jeg anbefaler den trygt videre!
Store deler av handlingen foregår under depresjonen i USA. Unge Jacob Jankowski forlater skolen midt under sin avsluttende veterinæreksamen, etter å ha mistet begge foreldrene i en bilulykke. Han hopper ombord i en togvogn, en vogn som viser seg å tilhøre Benzini Bros Most Spectacular Show on Earth, et sirkus. Her får han jobb som veterinær, og det at han ikke har noen eksamenspapirer på det spiller ingen rolle. At det ikke er verdens mest spektakulære show blir ganske snart klart, og det er et hardt og kompromissløst liv. Her blir han raskt venner med den vakre Marlena, og hennes noe ustabile mann, August. Senere kommer også Rosie inn i bildet, en "dumme" elefanten, som viser seg å være en ganske så smart dame.
Når jeg skrev at store deler av handlingen foregikk på 1930-tallet, så er det fordi vi også blir kjent med Jacob i dag. Han er 90 eller 93 år (han husker ikke helt, men det er heller ikke viktig), og historien om sirkuset blir fortalt gjennom hans drømmer om natten eller når han dupper av. Her får vi også et lite innblikk i hvor uverdig det kan føles og bli gammel, når familien ikke lenger har tid til deg, og du føler at du ikke blir behandlet som et fullverdig menneske.
Sara Gruen klarer virkelig å skrive slik at jeg nesten kjenner lukta av sagmugg, ser tydelig for meg de møkkete menneskene, og kjenner lidelsene på kroppen. Er du glad i dyr kan enkelte sekvenser være hard kost. Men jeg synes det gir boken litt av den råskapen og ærligheten som også gjør den så sterk. Her pyntes det ikke på noe, her er det gode mennesker, fortvilede skjebner, og ganske usympatiske folk. En umulig kjærlighetshistorie binder fortellingen sammen, men på mange måter er det ikke dette som føles som det viktigste for meg. Vi får beskrevet en fullt ut troverdig verden som gjør at boken blir vanskelig å legge fra seg. Og når boken tilslutt får en meget verdig slutt, så er jeg overhode ikke i tvil om at denne boken trykt havner under mine favoritter.
Nå ser jeg frem til filmen, og håper at litt av det som gjør at boken er så bra, er bevart. Jeg vet at det er enkelte endringer. August er nå eieren av sirkuset, istedet for Uncle Al. Men det er tror jeg er en god løsning, siden Uncle Al egentlig ikke er så viktig (og det blir én mindre å forholde seg til), og dennes personlighet kan fint puttes inn under Augusts mindre trivelige karaktertrekk. Jeg er veldig spent på Robert Pattinson i rollen som Jacob. Det er ikke han jeg har klart å se for meg da jeg leste boken, og jeg håper det ikke blir for mye 'Edward' (ser enkelte ansiktsuttrykk i traileren). Se den på kino skal jeg i allefall, så får jeg se hva jeg synes da.
Her er i traileren til filmen:
Store deler av handlingen foregår under depresjonen i USA. Unge Jacob Jankowski forlater skolen midt under sin avsluttende veterinæreksamen, etter å ha mistet begge foreldrene i en bilulykke. Han hopper ombord i en togvogn, en vogn som viser seg å tilhøre Benzini Bros Most Spectacular Show on Earth, et sirkus. Her får han jobb som veterinær, og det at han ikke har noen eksamenspapirer på det spiller ingen rolle. At det ikke er verdens mest spektakulære show blir ganske snart klart, og det er et hardt og kompromissløst liv. Her blir han raskt venner med den vakre Marlena, og hennes noe ustabile mann, August. Senere kommer også Rosie inn i bildet, en "dumme" elefanten, som viser seg å være en ganske så smart dame.
Når jeg skrev at store deler av handlingen foregikk på 1930-tallet, så er det fordi vi også blir kjent med Jacob i dag. Han er 90 eller 93 år (han husker ikke helt, men det er heller ikke viktig), og historien om sirkuset blir fortalt gjennom hans drømmer om natten eller når han dupper av. Her får vi også et lite innblikk i hvor uverdig det kan føles og bli gammel, når familien ikke lenger har tid til deg, og du føler at du ikke blir behandlet som et fullverdig menneske.
Sara Gruen klarer virkelig å skrive slik at jeg nesten kjenner lukta av sagmugg, ser tydelig for meg de møkkete menneskene, og kjenner lidelsene på kroppen. Er du glad i dyr kan enkelte sekvenser være hard kost. Men jeg synes det gir boken litt av den råskapen og ærligheten som også gjør den så sterk. Her pyntes det ikke på noe, her er det gode mennesker, fortvilede skjebner, og ganske usympatiske folk. En umulig kjærlighetshistorie binder fortellingen sammen, men på mange måter er det ikke dette som føles som det viktigste for meg. Vi får beskrevet en fullt ut troverdig verden som gjør at boken blir vanskelig å legge fra seg. Og når boken tilslutt får en meget verdig slutt, så er jeg overhode ikke i tvil om at denne boken trykt havner under mine favoritter.
Nå ser jeg frem til filmen, og håper at litt av det som gjør at boken er så bra, er bevart. Jeg vet at det er enkelte endringer. August er nå eieren av sirkuset, istedet for Uncle Al. Men det er tror jeg er en god løsning, siden Uncle Al egentlig ikke er så viktig (og det blir én mindre å forholde seg til), og dennes personlighet kan fint puttes inn under Augusts mindre trivelige karaktertrekk. Jeg er veldig spent på Robert Pattinson i rollen som Jacob. Det er ikke han jeg har klart å se for meg da jeg leste boken, og jeg håper det ikke blir for mye 'Edward' (ser enkelte ansiktsuttrykk i traileren). Se den på kino skal jeg i allefall, så får jeg se hva jeg synes da.
Her er i traileren til filmen:
Hvorfor jeg leser bøker
Da jeg var ung (som om jeg skulle være så gammel nå) var jeg en lesehest så til de grader. Mamma fikk ikke kontakt med meg, og en dag klarte jeg å komme meg gjennom hele tre av Margit Sandemos "Isfolket". Da jeg ble 17 år, ble jeg veldig trøtt og slet med konsentrasjonen. Etter flere år fant jeg ut at jeg led av CRC. Jeg slet med å lese, og tilslutt sluttet jeg helt (med unntak av Harry Potter-bøkene, da de klarte å holde spenningsnivået høyt nok oppe for meg). Med årene har jeg blitt friskere, selv om det går litt opp og ned hvis jeg er for hard på søtsakene, og da jeg begynte på skole og fikk et spark i baken til å lese (hadde nesten glemt hvor givende det var), så har det ikke vært noen vei tilbake for meg. Nå leser jeg støtt og stadig, kunne sikkert lest hele tiden hvis det ikke var sånn at jeg har et annet liv også! I år har jeg tatt utfordringen, og skal lese minimum 40 bøker. Jeg er godt i gang, og det skal nok ikke by noe problem tenker jeg.
Men, så var det o'store spørsmålet da, hvorfor gjør jeg dette? For meg er det følelsen historien gir meg som er vikitg. For meg spiller det ikke så stor rolle om den er full av fantastiske ord og vendinger, hvis jeg ikke kan kjenne boka med alle sanser. Hvis jeg virkelig ER i historien, kjenner sorgen, gleden og angsten, da er det i mine øyne en god bok. Klarer den derimot ikke å fange meg, så kan den være så mye klassiker med terningkast seks så mye den vil for meg. Dermed hender det at noen av mine favorittbøker er bøker som kritikere synes er dårlig, og det har hendt at jeg har hatet boka, men allikevel har den nær hjertet mitt, fordi den fikk meg til å føle så sterkt, og gjerne har provosert meg så til de grader. "Fritt fall" av Nick Hornby er en av disse bøkene, hatet den, men elsker den allikevel. Det er veldig frustrerende faktisk! Mens andre bøker har jeg bare hatet, selv om jeg har blitt provosert. Hva som er årsaken til det? Vet ikke helt, må tenke litt mer på den tror jeg...
Det største problemet med å være en som "leser med sansene", er at jeg sliter når bøker skal analyseres. Gjerne i skolesammenheng. Årsaken til det er at jeg ikke henger seg så veldig mye opp i detaljer (hvis det da ikke er så mye av det at jeg kjeder meg, og får de repetert i då grad at jeg ikke klarer å glemme dem). Hele leseropplevelsen er en privat opplevelse som skjer inne i meg, og det er ikke alltid like lett å dele med andre. Flere ganger når bøker jeg har lest skal analyseres i dybden, har jeg sittet som et stort spørsmålstegn og kanskje læreren har forklart det ene med det andre, mens jeg har tenkt at ja, det har jeg ikke tenkt slik nei. Som i "The Road" av Cormack McCarthy, hvor elven rant oppover, og minnet om regnbueørret. La ikke merke til det en gang, jeg var så inne i det dystre, intense og sterke, at slike ting gikk meg hus forbi. Så i tillegg til å lese førti bøker i 2011, bør jeg kanskje utfordre meg (må bare finne ut hvordan jeg skal gjøre det først) til å bli flink til å analysere! (Sa hun mens magen knøt seg hardt). Vi får se hva det blir til, men jeg tjener sikkert på det i det lange løp! Tror jeg da...
Men, så var det o'store spørsmålet da, hvorfor gjør jeg dette? For meg er det følelsen historien gir meg som er vikitg. For meg spiller det ikke så stor rolle om den er full av fantastiske ord og vendinger, hvis jeg ikke kan kjenne boka med alle sanser. Hvis jeg virkelig ER i historien, kjenner sorgen, gleden og angsten, da er det i mine øyne en god bok. Klarer den derimot ikke å fange meg, så kan den være så mye klassiker med terningkast seks så mye den vil for meg. Dermed hender det at noen av mine favorittbøker er bøker som kritikere synes er dårlig, og det har hendt at jeg har hatet boka, men allikevel har den nær hjertet mitt, fordi den fikk meg til å føle så sterkt, og gjerne har provosert meg så til de grader. "Fritt fall" av Nick Hornby er en av disse bøkene, hatet den, men elsker den allikevel. Det er veldig frustrerende faktisk! Mens andre bøker har jeg bare hatet, selv om jeg har blitt provosert. Hva som er årsaken til det? Vet ikke helt, må tenke litt mer på den tror jeg...
Det største problemet med å være en som "leser med sansene", er at jeg sliter når bøker skal analyseres. Gjerne i skolesammenheng. Årsaken til det er at jeg ikke henger seg så veldig mye opp i detaljer (hvis det da ikke er så mye av det at jeg kjeder meg, og får de repetert i då grad at jeg ikke klarer å glemme dem). Hele leseropplevelsen er en privat opplevelse som skjer inne i meg, og det er ikke alltid like lett å dele med andre. Flere ganger når bøker jeg har lest skal analyseres i dybden, har jeg sittet som et stort spørsmålstegn og kanskje læreren har forklart det ene med det andre, mens jeg har tenkt at ja, det har jeg ikke tenkt slik nei. Som i "The Road" av Cormack McCarthy, hvor elven rant oppover, og minnet om regnbueørret. La ikke merke til det en gang, jeg var så inne i det dystre, intense og sterke, at slike ting gikk meg hus forbi. Så i tillegg til å lese førti bøker i 2011, bør jeg kanskje utfordre meg (må bare finne ut hvordan jeg skal gjøre det først) til å bli flink til å analysere! (Sa hun mens magen knøt seg hardt). Vi får se hva det blir til, men jeg tjener sikkert på det i det lange løp! Tror jeg da...
mandag 6. desember 2010
Eksamenstid
Så er det godt uti eksamenstiden. Praktisk eksamen ble etter mye svette, blod og tårer (kanskje ikke blod, men noen blåmerker ble det da), med en B som resultat. Noe jeg er svært fornøyd med, etter en lang og kronglete, men også lærerik, prosess. Nå skal det skrives. Ikke det at jeg ikke liker å skrive, for det gjør jeg. Men jeg liker ikke å skrive ting jeg ikke har valgt selv, på måter som er helt unaturlig for meg. Og fagtekster er ikke spennende. Det er så mye annet jeg må gjøre. Lage julepresanger, rydde og vaske, bruke tid med datteren min. Og alt det andre prøver jeg, men jeg får ikke til å skrive en eksamenstekst. Da blogger jeg heller, tar en tur innom Facebook, enda en tur innom Facebook. Kikker på bøkene mine som skal sorteres, bestemmer meg for å rydde (uten egentlig å komme i gang med det heller, handlingslammet som jeg blir når dagene snegler seg mot innlevering).
Hvorfor er det egentlig sånn? Har levert inn en og annen oppgave og eksamen de siste årene, og hver gang bestemmer jeg meg for å bare få det unna raskt. Og så går det ALDRI slik! Og hver gang jeg nærmer meg eksamen, så lurer jeg på hvorfor i det huleste jeg studerer, blir bare stress midt i julestria. Ikke hjelper det at bilen er langtidssykemeldt heller, og er på et verksted som ikke helt vet hva god service er for noe, og som står klar til å tømme lommeboken min helt og holdent før jul... Men, det blir vel jul i år også, som de fleste andre år.
Mens snart, da skal jeg skrive. I allefall før fredag! jeg skal det altså. Må bare få ordnet litt ting først... Oppdatere statusen min på Facebook og sånn...
Hvorfor er det egentlig sånn? Har levert inn en og annen oppgave og eksamen de siste årene, og hver gang bestemmer jeg meg for å bare få det unna raskt. Og så går det ALDRI slik! Og hver gang jeg nærmer meg eksamen, så lurer jeg på hvorfor i det huleste jeg studerer, blir bare stress midt i julestria. Ikke hjelper det at bilen er langtidssykemeldt heller, og er på et verksted som ikke helt vet hva god service er for noe, og som står klar til å tømme lommeboken min helt og holdent før jul... Men, det blir vel jul i år også, som de fleste andre år.
Mens snart, da skal jeg skrive. I allefall før fredag! jeg skal det altså. Må bare få ordnet litt ting først... Oppdatere statusen min på Facebook og sånn...
mandag 22. november 2010
Superkvinnen - en mislykket streben...
I dagens samfunn er det så mye en bør få til, rekke og klare. I mitt liv skal jeg være en (god) mor, student, husmor, et sosialt(?) menneske, hundetrener og et oppegående menneske som fikser alt selv. For det er jo det jeg er, alene. Og alt skal jeg få til, begynner hver mandag med nytt håp... På tirsdag tenker jeg at hvis jeg er flink, så skal jeg kunne ta igjen det jeg ikke rakk i går. Onsdag tenker jeg at hvis jeg virkelig står på nå, så rekker jeg det. På torsdag føler jeg trang til å kapitulere, og innen fredagen rekker å dukke opp lar jeg trangen vinne... Kabalen går nok en gang ikke opp. Men, neste uke... Ja, neste uke, da skal det bli orden i sysakene! Mandag er alltid en god dag, da fortsatt optimismen råder.
Så da sitter man der da, mislykket, men et tårn av stryketøy, hybelkaninene får fortsatt leve trygt, de klærne som jeg bråkjekt sa jeg lett kunne sy igjen hullet på, ligger der den dag i dag (og et par bukser passer vel ikke lenger hun som skulle arve dem etter min datter). Middagen har blitt spist i stua, fordi jeg IKKE har rukket å rydde kjøkkenbordet... Skal det være så himla vanskelig da!?! Hvordan rekker folk alt? Og hvorfor kan ikke jeg glatt bare si at jeg er litt kaotisk av meg, litt uorganisert, og kunne selge den kvaliteten ved meg? Jeg bare lurer... Andre klarer jo det glatt også!
Mandagen har allerede kommet snikende. Kommer jeg til å klar denne uka? Med eksamen liggende på lur??? Hvem vet, oddsen er vel heller dårlig... Men jeg velger å ikke tenke over det, stappe fingrene i ørene og synge Jahn Teigens optimist skingrende og overdøvende. Det KAN jo hende at dette er uken for å lykkes, en kan jo ikke gi opp håpet!
Så da sitter man der da, mislykket, men et tårn av stryketøy, hybelkaninene får fortsatt leve trygt, de klærne som jeg bråkjekt sa jeg lett kunne sy igjen hullet på, ligger der den dag i dag (og et par bukser passer vel ikke lenger hun som skulle arve dem etter min datter). Middagen har blitt spist i stua, fordi jeg IKKE har rukket å rydde kjøkkenbordet... Skal det være så himla vanskelig da!?! Hvordan rekker folk alt? Og hvorfor kan ikke jeg glatt bare si at jeg er litt kaotisk av meg, litt uorganisert, og kunne selge den kvaliteten ved meg? Jeg bare lurer... Andre klarer jo det glatt også!
Mandagen har allerede kommet snikende. Kommer jeg til å klar denne uka? Med eksamen liggende på lur??? Hvem vet, oddsen er vel heller dårlig... Men jeg velger å ikke tenke over det, stappe fingrene i ørene og synge Jahn Teigens optimist skingrende og overdøvende. Det KAN jo hende at dette er uken for å lykkes, en kan jo ikke gi opp håpet!
lørdag 3. oktober 2009
SV, AP og størrelse på skoleklasser
Det som gjorde at jeg tilslutt valgte å stemme på SV, var når Siv Halvorsen og Annikken Huitfeldt sto i studio og NRK og snakket om skolens fremtid. Halvorsen fortalte at SV ville gå inn for et lavere antall elever pr. klasse. Huitfeldt ga ingen signaler på at det ikke var aktuelt i det hele tatt, og jeg fikk et sterkt inntrykk av at hun var enig (naivt av meg, selvsagt). Så leser jeg i dagens VG at AP mest sannsynlig kommer til å stoppe dette forslaget. Da blir jeg frustrert og mister igjen troen på politikere, en tro som jeg egentlig ikke er helt overbevist om jeg fått tilbake (om jeg i det hele tatt har hatt den)... Jeg har ikke stemt siden mitt første valg da jeg fyllte 18 år, og i år ville jeg prøve å engasjere meg litt. Nå sitter man igjen å lurer på poenget var.
Jeg er ikke irritert på SV for at de muligens ikke får igjennom sitt forslag, men på AP som ikke kan ta standpunkter før etterpå, når det ikke kan ødelegge for dem mer. Nå er de valgt, så da kan de gå imot noe som tydeligvis ikke plaget dem nevneverdig tidligere. I valgkampen var det viktig å stå sammen for at velgerene skulle finne minst mulig sprekker. Noe som jo er lurt, men som gjør at velgere som meg snur ryggen til etterhvert og slutter å engasjere seg noe særlig mer. Det en politiker sier betyr jo ikke noe alikevel.
Så hvorfor bryr jeg meg med denne lille saken? Som mor med et barn som begynner på skolen om et år, og som en mulig fremtidig lærer, så er dette en viktig sak for meg. Jeg brenner sterkt for at det skal finnes dyktige lærere i skolen som kan gi flest mulig barn en sjanse til å lykkes. Jeg brenner for at disse dyktige lærerne skal få rom til å lykkes i jobben sin uten å bli utbrent og likegyldig, fordi det er tredve barn som krever oppmerksomhet og indiviualitet, men det finnes lite kapasitet til å gi dem det. Jeg har opplevd min dose dårlige lærere og dårlige læringsmiljøer som elev selv. Jeg har sett hvor mye som kreves av en lærer i jobben deres, jeg har sett dyktige lærere slutte med det de driver med fordi de ikke orker mer. Jeg har snakket med lærere som nå vurderer å gi seg fordi det er for mange krevende og udisiplinerte barn som de ikke lenger makter å håndtere tilfredstillende.
Det snakkes hele tiden om at vi må få flere og bedre lærere inn i skolen. Men når de ikke får det spillerommet de trenger for å være gode, så vil det målet bli vanskelig å nå. Tenk deg en gjeng på tredve tiåringer. Noen ligger litt forran de andre og kjeder seg fordi det ikke er nok utfordringer, mens andre sliter fortsatt med å lese. Begge disse ytterpunktene vil fort ende opp som bråkemakere som prøver å få litt oppmerksomhet på en ugunstig måte. På 45 minutter skal dette ene menneske kunne dekke alle disse barnas behov, gi dem det de trenger slik at de får oppnå drømmene sine når de vokser opp. Gang på gang hører man om skolehverdager som ikke fungerer, og jeg blir bekymret med tanke på at neste høst er det jeg som har en seksåring. Og om noen år er det kanskje jeg som må streve for å strekke til, slik at mine elever kan se tilbake og si at de lærte faktisk noe av meg og at jeg gjorde mitt for at de skulle få noen bra år på skolen. Kan jeg ikke gjøre den jobben vil jeg ikke bli lærer, da er det noe annet jeg bør gjøre istedet...
Jeg er ikke irritert på SV for at de muligens ikke får igjennom sitt forslag, men på AP som ikke kan ta standpunkter før etterpå, når det ikke kan ødelegge for dem mer. Nå er de valgt, så da kan de gå imot noe som tydeligvis ikke plaget dem nevneverdig tidligere. I valgkampen var det viktig å stå sammen for at velgerene skulle finne minst mulig sprekker. Noe som jo er lurt, men som gjør at velgere som meg snur ryggen til etterhvert og slutter å engasjere seg noe særlig mer. Det en politiker sier betyr jo ikke noe alikevel.
Så hvorfor bryr jeg meg med denne lille saken? Som mor med et barn som begynner på skolen om et år, og som en mulig fremtidig lærer, så er dette en viktig sak for meg. Jeg brenner sterkt for at det skal finnes dyktige lærere i skolen som kan gi flest mulig barn en sjanse til å lykkes. Jeg brenner for at disse dyktige lærerne skal få rom til å lykkes i jobben sin uten å bli utbrent og likegyldig, fordi det er tredve barn som krever oppmerksomhet og indiviualitet, men det finnes lite kapasitet til å gi dem det. Jeg har opplevd min dose dårlige lærere og dårlige læringsmiljøer som elev selv. Jeg har sett hvor mye som kreves av en lærer i jobben deres, jeg har sett dyktige lærere slutte med det de driver med fordi de ikke orker mer. Jeg har snakket med lærere som nå vurderer å gi seg fordi det er for mange krevende og udisiplinerte barn som de ikke lenger makter å håndtere tilfredstillende.
Det snakkes hele tiden om at vi må få flere og bedre lærere inn i skolen. Men når de ikke får det spillerommet de trenger for å være gode, så vil det målet bli vanskelig å nå. Tenk deg en gjeng på tredve tiåringer. Noen ligger litt forran de andre og kjeder seg fordi det ikke er nok utfordringer, mens andre sliter fortsatt med å lese. Begge disse ytterpunktene vil fort ende opp som bråkemakere som prøver å få litt oppmerksomhet på en ugunstig måte. På 45 minutter skal dette ene menneske kunne dekke alle disse barnas behov, gi dem det de trenger slik at de får oppnå drømmene sine når de vokser opp. Gang på gang hører man om skolehverdager som ikke fungerer, og jeg blir bekymret med tanke på at neste høst er det jeg som har en seksåring. Og om noen år er det kanskje jeg som må streve for å strekke til, slik at mine elever kan se tilbake og si at de lærte faktisk noe av meg og at jeg gjorde mitt for at de skulle få noen bra år på skolen. Kan jeg ikke gjøre den jobben vil jeg ikke bli lærer, da er det noe annet jeg bør gjøre istedet...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Populære innlegg
-
Min første Jo Nesbø-bok (jeg har jo sagt at jeg har vært elendig på å lese kjente norske forfattere) ble den vanvittige boken om Doktor Pr...
-
Jeg hadde lovet meg selv å styre unna boksalg. Jeg mener, jeg har jo virkelig ikke plass! Men så må man levere bøker tilbake på biblioteket...
-
Jeg har lenge hatt planer om å lese The Giver av Lois Lowry , fra første gangen jeg leste om den i en bokanmeldelse av Matched av Condie ...
-
På forsiden av boken skriver Neil Gaiman følgende: "I have no doubt that in a year or so it'll be winning awards and being ba...
-
I dag våknet og tenkte at jeg vil faktisk skrive litt! Den følelsen har jeg ikke hatt på evigheter. Ting i hverdagen har vært litt smått ...
-
I forbindelse med lesesirkelen jeg er med i, har vi lest Høytleseren av Bernhard Schlink. Boken har blitt filmatisert som The Reader (dett...








