søndag 31. mars 2013

En smakebit på en søndag: Indias datter av Shilpi Somaya Gowda


Straks er påskeferien over og det har vært noen late  dager! Lesebunken min har sunket betraktelig, så noe har jeg i allefall vært flink til. Ute skinner sola, så dagen bør utnyttes maksimalt. Hvordan har jeg ikke helt bestemt ennå. Jeg begynte på en ny bok i går kveld. Til min store frustrasjon har jeg lånt bort Adler-Olsen boken jeg egentlig leser til min mor. Jeg hadde lovt at hun skulle få den med seg på påskeferie og jeg var brennsikker på at jeg skulle få lest den ferdig til hun dro. Det lot seg visst ikke gjøre, så jeg må gå med abstinenser frem til torsdag... Jeg får trøste meg med at hun virkelig likte den!



Jeg leser altså Indias datter. Vi skal ha den på tilbud på jobben til uka, så da er det like greit å kunne svare at, "ja jeg har lest den", når kundene spør. Jeg tror ikke det skal bli noe problem å bli ferdig med den. Det er korte kapitler, så det er veldig lett å la det bli et kapittel til. Samtidig så virker det som om den er velskrevet, noe som selvsagt hjelper!

Boken handler om to mødre. En indisk mor som må adoptere bort sin datter slik at hennes mann ikke skal kunne ta livet av det lille barnet (pikebarn har ingen verdi for en fattig familie på landsbygda). Den andre moren er hun som adopterer barnet i USA. Ja, jeg har allerede hatt tårer i øynene... I smakebiten har Kavita endelig klart å få en sønn, etter å ha mistet to døtre. En drepte hennes mann, den andre adopterte hun altså bort.

s. 58
Kavita tørker bort sine tårer. De ritualene hun deler med Jasu og barnet deres er vakre og rørende, men gleden kan ikke overstige sorgen. I årevis har hun lengtet etter dette øyeblikket. Nå når det er kommet, er det farget av sorg fra fortiden,
Dere får nyte de siste påskedagene til det fulle!

Gå innom bokbloggen Flukten fra virkeligheten for flere smakebiter!

lørdag 30. mars 2013

Lesesirkel 1001-bøker: Dommeren og hans bøddel av Friedrich Dürrenmatt

 Dette innlegget vil inneholde en og annen spoiler, bare så du er advart.

Påskekrim!
Bokens cover er kanskje ikke av de mest
spennende...
...men bildet på første side var i
allefall mer fargerikt .
Dette innlegget skriver jeg to dager før det skal publiseres i lesesirkelen til Lines Bibliotek! Det må jeg virkelig bare skryte av, for jeg gjør nesten aldri noe før tiden. Da snakker vi jo ikke noe om hvor tynn boken var, og hvor kort tid jeg brukte på å lese den. Det har selvsagt ingenting med saken å gjøre...

Jeg har altså lest god gammel krim fra 50-tallets Sveits. Forfatter er Friedrich Dürrenmatt, boken heter på norsk Dommeren og hans bøddel. Den er endel av de bøkene som påstås at man må lese før man dør, men helt i begynnelsen spurte jeg meg det det store spørsmålet: hvorfor må jeg lese denne boken sa du?

Boken starter med at kriminalassisten Schmied blir funnet død i sin bil, skutt. Kommissær Bärlach blir satt på saken. En tilsynelatende treg og avslappet politimann som ikke har noen planer om å løfte altfor mange fingre i saken. Har ber derfor om assistanse fra Tschanz, en politimann som for tiden er på ferie. Tschanz får beskjed av Bärlach at sistnevnte er ganske sikker på at han vet hvem morderen er, men at han ikke vil fortelle dette videre. Tschanz skal utføre sine undersøkelser, og så vil tiden vise om mistankene er korrekte...

Som jeg nevnte i et par avsnitt over,så startet jeg boken med et stort gjesp. Jeg skrev flittig notater i om grøssende antikvariate behandlinger av åstedet (greit nok at CSI var fjern fremtid, men allikevel), Barläch virket som en meget gammel tulling som tydeligvis moret seg over å la døren stå ulåst for så å se om noe ble stjålet. Jeg trøstet meg med at jeg kun hadde 114 sider med lesing, og om jeg var flink pike ville dette være over. Men, så skjedde det plutselig noe. En liten hentydning til at alt ikke så ikke var helt slik det kunne virke som, gamle Herr Barläch var kanskje ikke helt den han ga uttrykk for. Her var det en eller annen ugle i mosen!

Kilde: Canis.no
Bärlach blir angrepet av en søt liten vovve.... Eller rettere sagt et morderisk vesen med tenner som et rovdyr (noe jeg strengt tatt trodde alle hunder hadde, men...). Tschanz skyter hunden, som eies av Gastmann, en mann som viser seg å ha en meget sentral plass i historien. Når Bärlach så kommer han hjem, fjerner han beskyttelsen fra armen! Så med andre ord, han visste han ville bli angrepet. For alle som har møtt en boerboel (syd-afrikansk mastiff), så vet man at det skal litt guts til for å frivillig la seg angripe. Ikke noe galt om hunderasen, men den er stor og en dytkig vakthund! Fra den hendelsen satt jeg meg opp og pløyde gjennom boken på kort tid, og jeg var solgt. Det visste seg tilslutt hvor lite av denne scenen som var overlatt til tilfeldighetene.

Jeg har aldri lagt skjul på at meg og krim ikke har vært et knirkefritt bekjentskap. Dette var heldigvis en krimbok etter min smak. Jeg elsker det når alle de små detaljene som man først fnyser av, viser seg å ha en meget viktig og finurlig plass i historien. Jeg elsker skjulte agendaer når de er vel gjennomført. Jeg elsker overraskelser som er logiske og ikke bare lettvinte. Da jeg var ferdig med boken var min første tanke: Det krever litt å bli en god forfatter, om målet er å skrive så vel gjennomførte bøker som dette!

Det skal jo også være et moralsk budskap om rett og galt her. Men, skal jeg være helt ærlig, så ble jeg så oppslukt av historien da den først fanget meg, at jeg ikke hadde tid til å tenke så mye på det. Jeg var mer opptatt av å fange en morder og finne mer ut av hva Bärlach holdt på meg! Muligens har man blitt såpass blasert av de bøkene man har lest, at man ikke lenger bryr seg så veldig. Gastmann og Bärlach har nemlig en fortid. De har inngått et veddemål om at Gastmann skulle kunne utføre en kriminell handling foran Bärlach og komme unna med det. Her er den klassiske gode mot det onde, forbrytelse og straff. Jeg innså bare ikke det før etterpå, og det er ikke minnet jeg sitter igjen med i ettertid.

For deg som kan tysk og har lest boken: Her er en litt anderledes filmatisering av slutten. Beklager, jeg kunne ikke dy meg...


Avslutningsvis vil jeg si at det er synd at slike små perler skal sitte gjemt på et og annet bibliotek der ute. Jeg har kjøpt en bok til av Dürrenmatt, Uhellet, men den har også gått ut av salg. Det er slike bøker som bør snike seg inn i et hvilket som helst hjemmebibliotek og som man kan sette av et par timer og lese. Det er litt deilig med forfattere som får frem så mye på så få sider.Her er det ikke mye unødig svada og sidefyll. Jeg føler ikke at jeg har lest en kort historie, jeg fikk minst like mye ut av denne, som fra en bok på 3-400 sider. En mesterlig liten bok som jeg anbefaler på det sterkeste!

Boken jeg lånte, er ikke akkurat av de nyeste! Herlig at de har bevart det
gamle lånekortet.
Tørre fakta:
Utgitt: 1961
Forlag: H. Aschehoug & co.
Oversetter: Kaare Lervik
Sideantall: 114 sider (innbundet)
Originaltittel: Der Richter und sein Henker (1952)
Kilder: Lånt på biblioteket.

onsdag 27. mars 2013

Lesesirkel 1001 bøker: Storm i juni av Irène Némirovsky


Jeg har i en lang periode forsøkt å bli ferdig med Storm i juni. Deretter har jeg i en lang periode forsøkt å plukke opp Storm i juni. Ingen av delene har inkluderte særlig stor suksess er jeg redd. Dette blir en av bøkene som jeg bare gir opp. Hvorfor skal jeg fortelle om straks.

For de som ikke vet det, er Storm i juni delt opp i to deler. Det er egentlig kun den første delen som heter Storm i juni, den andre heter Dolce. Første del handler om flukten fra Paris til Syd-Frankrike i 1940. Folk har fått beskjed om at i morgen kommer tyskerne. Man følger flere velstående (og oppblåste, min anmerkning) familier og deres tjenere. Del to (som jeg ikke har kommet til ennå) omhandler livet i en mindre fransk landsby, i det nå naziokkuperte Frankrike. Her er det enkeltpersoner og deres tanker om deres livssituasjon som står i fokus. Boken var egentlig tenkt til å inneholde flere delere, men det rakk hun dessverre aldri få ferdig før hun døde. Boken ble først utgitt 60 år senere av hennes døtre.

Det første årsaken til at jeg vurderer å kaste inn håndkleet, er at det er en biblioteksbok som jeg allerede har utvidet fristen på to ganger. Jeg vet ikke om det er noen begrensninger på hvor lenge man faktisk kan låne en bok, men jeg kjenner at nok er nok. Jeg blir stresset av å se den tykke, grå boken ligger på skrivebordet og rekker tunge til meg...

Den andre årsaken er innholdet. Før du konkluderer om at dette er en dårlig bok, så kan jeg trygt benekte det med en eneste gang. Dette er en velskrevet bok, en bok jeg egentlig liker godt. På mange måter ble den bare for sterk for meg, for nær, for ekte. Jeg har lest flere bøker fra krigen, noen er også sanne beretninger. Det som gjorde denne historien så sterk, er at forfatteren skrev den på den tiden hvor alt dette foregikk. Hun døde i Auschwitz i 1942 og visste ingenting om hvordan fremtiden ville se ut, hvem som vant krigen eller om alt håp var ute. Dette var med på å gjøre alt så utrolig virkelig. Némirovsky plasserte meg rett og slett midt i blant flyktningene fra Paris, og jeg brukte mesteparten av tiden på å tenke om jeg hadde blitt igjen, flyktet, hvordan hadde det vært å være mor i en slik situasjon, hvor langt ville jeg gått for meg og min datter?

Folk hadde levd forholdsvis godt i den franske hovedstaden (og noen hadde hatt det veldig godt),og plutselig har de ingenting lenger. Ikke noe sted å bo, ikke noe tilgang på mat. Fienden lurte overalt. Det blir nesten som om jeg skulle flyktet i morgen, når hverdagen min ser helt trygg og fin i dag. Ute skinner sola, vi skal straks ta med oss en kvikk lunsj ut i akebakken, og alt er såre vel. Nå sier du kanskje at de visste jo at krigen var i gang? Jo, de visste det, men mange stengte det helt ute. Det var noe som skjedde der ute og var ikke noe som berørte dem før tyskerne plutselig marsjerte mot Paris. Paranoid som jeg er, så hadde jeg garantert ikke klart å late som om alt var som det burde. Men om jeg hadde klart det... Ja, du skjønner kanskje tegningen? Det ble tilslutt slik at jeg rett og slett ikke orket å være i dette universet. Jeg ønsket å lukke øynene, holde for ørene og si "ikke nå". Akkurat nå er jeg ikke sterk nok.

Mens jeg har skrevet dette, kjenner jeg at nysgjerrigheten min har sneket seg tilbake og jeg har fått lyst til å fortsette. Jeg har frist frem til 15. april med å levere boken, men jeg har samtidig en enorm bunke med bøker som venter på meg, en bunke som akkurat vokste litt til, siden det akkurat tikket inn en mail fra biblioteket om at en bok jeg har ventet på, nå venter på meg... Jeg skal på biblioteket så fort jeg har trykket lagre. Kanskje får Storm i juni ligge på skrivebordet mitt litt til?

Denne boken begynte jeg å lese i forbindelse med 1001 bøker du må lese før du dør-lesesirkelen hos Lines Bibliotek. Det var en måned siden, men bedre sent enn aldri er da et fint motto?

tirsdag 26. mars 2013

Bokomtale: Gjenspeilt i deg av Sylvia Day

Da har bok nummer to i Crossfire-serien blitt lest, min omtale av den første boken kan du lese her. Gideon og Eva drar ut på nye eventyr, i håp om et happily ever after...

Kjærlighetsdrama, sjalusidrama, sex og forviklinger. Oppskriften på en underholdende bok eller katasterofe? Konklusjon, en god blanding. Underholdning for meg, katastrofe for de stakkarene som må være karakterer i en slik bok. Her er det virkelig behov for sterk tiltrekning og kjærlighet!

Bok nummer to begynner der den første slutter. Her er det ikke en eneste oppsummering, så jeg brukte en god del tid på å huske hvor den andre slapp. Hukommelsen min er nemlig medlem av korttidsminneforeningen, og mye forsvinner i løpet av nesten fem måneder! Heldigvis snek bruddstykkene seg tilbake, en etter en, slik at jeg kunne henge med på alt. Eva og Gideon går nå i parterapi (etter å ha vært sammen en drøy måned...). Eva sliter med det faktum at hun er så sterkt tiltrukket av Gideon, avhengig av han. Gideon på sin side er veldig kontrollerende og blir bare verre og verre. Eva skjønner at dette ikke er sunt, men allikevel, når hun kjenner nærheten av han så klarer hun ikke å slite seg vekk. Dessverre begynner traumene og forholdet deres virkelig å slite på dem. Gideon blir distansert og anderledes, uten at Eva forstår hva. Eksen hans er tydelig tilbake i bildet, men er han utro?

Innimellom skriver forfatteren slik at man nesten kan kjenne kjærlighetssorgen snøre seg sammen i halsen. Alter så intenst og sterkt, fra første til siste side. Man heier på Eva når hun tar hevn på Gideon ved å sende en sumo-livvakt for å holde øye med han (Gideon hadde akkurat sørget for å ha en person på hotellet hun bor på i Vegas, sammen med vennen Cary, til å holde et øye med henne). Det jeg skulle ønske var at sexen var skrudd et hakk ned. Jeg skjønner jo at denne boken er skrevet for å være en erotisk novelle, men trenger man å få utbrodert hvert eneste samleie? Hver eneste detalj fra begynnelse til slutt? Enkelte ganger tror jeg garantert at det hadde holdt med en antydning.

Ellers tror jeg tilslutt jeg klarte å prente inn i hodet mitt Gideons korrekte utseende, slik forfatteren og alle andre ser ham, og ikke bare meg. I første bok så han nemlig slik ut i mitt hode:


Jada, helt feil og kan ha noe med at jeg på den tiden så på Stargate Atlantis...

Sånn som dette skal nok være mer korrekt utseende, i følge diverse lesere:






Sånn helt ærlig, foretrekker jeg den øverste versjonen, men det er nå meg da... Jeg danner sjelden korrekte bilder i hodet mitt, utifra hva som faktisk beskrives i boken. Jeg mener, først halvveis ut i bok nummer to måtte jeg innse at Eva var blond, hun som jeg hele tiden har sett for meg som brunette (det spiller liksom ingen rolle om at det gjøres litt ut av at Gideon normalt har foretrukket brunetter, men at Eva er anderledes).

En ting er sikkert, samme hvor frustrerende historien blir, bok nummer tre må leses når den kommer ut nå i april. Jeg må virkelig vite hvordan det i det hele tatt kan være håp for disse to skakkjørte, stakkars menneskene. Det kan jo ikke være en trilogi som dette uten en happy ending, men jeg kan virkelig ikke fatte hvordan dette skal ende bra, spesielt ikke med tanke på den aldri så lille klippehengeren på slutten av boken! For at det skal fungere, skal jeg sitte å heie på Eva, for at hun ikke skal finne seg i så mye piss og tull fra sin store kjærlighet! Jeg håper hun virkelig åpner øynene og ser verden på en litt mer naturlig måte, for akkurat nå er verden hennes veldig usunn (noe hun heldigvis er klar over). Fortsatt så havner boken i kategorien, super underholdning og ikke så mye mer. Et lite pusterom fra det seriøse, og litt søplepåfyll i hverdagen. Man trenger det rett og slett, sånn før man hiver seg over krim og andre seriøse temaer.


Tørre fakta:
Utgitt: 2012
Forlag: Bastion Forlag
Oversetter: Svein Svarverud
Sideantall: 351 sider (innbundet)
Originaltittel: Reflected in You (2012)
ISBN:978-82-90583-42-7
Kilder: Lånt av min mor...

Bokomtale: Den andre siden av gleden av Seré Prince Halverson


Du møter drømmemannen. Han er aleneforsørger for to små barn, moren deres har forlatt dem og den minste gutten er ikke mange månedene gammel. Dere gifter dere, lever intenst lykkelig i tre år. Så dør han plutselig i en ulykke. Moren til barna dukker opp, det samme gjør godt bevarte hemmeligheter. De lykkelige dagene er over.

Det er ikke ofte jeg gråter intenst i begynnelsen av en bok, jeg kan faktisk ikke komme på et eneste tilfelle hvor det har skjedd. Men, i denne boken ble tørkepapir en god følgesvenn. Boken handler om Ella Beene og hvordan hennes liv plutselig snus på hodet. Den fikk meg til å tenke. Den fikk meg til å tenke på slike ting som om jeg skulle dø, finnes det hemmeligheter som kanskje ikke dør med meg? Ting som de jeg etterlater må slite videre med? Hva er den perfekte mor for et barn, må det bety at man er perfekt? Ja, det svirret mye rart rundt i hodet mitt, og jeg har aldri vært nær ved å slenge boken i veggen i sinne og fortvilelse.

For det er ganske sterke, men fullt ut reelle ting som tas opp i denne historien. Hvilken rett har du som stemor, uten tildelt omsorgsrett? Hva er den egentlige sannhet, er ting alltid slik man tror? Jeg skal ikke utdype selve historien så mye mer, det vil ødelegge for din egen leseopplevelse. Det er viktig for selve historien at ting kommer frem i lyset til sin tid. Nå leste jeg et ukorrigert leseeksemplar, jeg kan ikke si så altfor mye om de faktiske ordene som står i boken, men jeg likte måten historien ble fortalt på. Nesten i allefall.

Skal jeg komme med noe negativt, så følte jeg at slutten og svarene kom for raskt og ble litt for enkle. Jeg ble sittende igjen med en litt uforløst følelse. Det slo meg mens jeg nærmet meg slutten på historien, at jeg hadde altfor få sider igjen i forhold til historiens nåværende utvikling. Jeg har heller aldri vært veldig begeistret for oppsummeringer på slutten av en bok: "Sånn har vi det nå." Det er i mine øyne et skoleeksempel på for enkel slutt. Jeg vet at mange ikke tenker slik, og alt i alt ødelegger det heldigvis ikke den store helheten.

Når jeg nå skal legge ut denne omtalen, så har det rukket å gå en og en halv uke. Historien har falmet og står ikke så sterkt hos meg som den først gjorde (merkelig hvordan gråt kan påvirke en). Det jeg husker best, er landskapet, huset, stedet og folkene. Selve historien har blitt fjernere, akkurat slik jeg mistenkte at den ville bli når jeg hadde lest ferdig. Derfor ventet jeg litt, for å kunne gi en ærlig tilbakemelding. Det som kanskje kunne blitt en hikstende femmer, fordi jeg som mor ble så preget av historien, blir til en sterk firer i ettertid. Det er en fin bok jeg anbefaler, men jeg tviler på at det er den som står sterkest igjen når året er over.




Tørre fakta:
Utgitt: 2013
Forlag: Bazar
Oversetter: Kirsti Øvergaard
Sideantall: 285 sider (innbundet)
Originaltittel: The underside of joy (2012)
ISBN: 9788280874290
Kilder: Leseeksemplar fra jobben

søndag 24. mars 2013

En smakebit på en søndag: Kvinnen i buret av jussi Adler-Olsen


Nok en uke har gått, det er påske og søndag. Sola skinner ute, selv om en skulle ønske at gradestokken fikk med seg akkurat det.  Selv har jeg bestemt meg for at nå er det full skjerpings når det gjelder krimsjangeren, og skal til å gjøre et lite innhogg i den. Jeg er fortsatt ikke overbevist om at krim er min greie, men den som gir seg har alltid tapt (hvis man ikke går i fjellet i påska, da er det lov å gi seg og snu).


Jeg har hørt så mye skryt av Jussi Adler-Olsen, at nå må det bli min tur til å lese disse bøkene. Min mor skal låne den på fjellet senere i påsken, så da kommer han først i rekka. Jeg skal lese alle de tre første bøkene (skal kjøpe bok nummer 2 i morgen), så får vi se hva jeg mener etter det! Det er bare å starte et sted, må lese meget snart-bunken min er temmelig stor nå, så skal være flink når anledningen nå byr seg i ferien! Bare se på bildet under! Her er det anmeldereksemplarer, bøker jeg har lånt og leseeksemplarer fra jobben, med andre ord - må bli ferdig innen kort tid. Fritidsproblemer? Nei, det har vi ikke hørt om! Så på tide å bli ferdig med denne bloggen og få lest litt!


Så over til smakebiten. Jeg har ikke kommet meg lenger enn prologen, så smakebiten kommer derfra.
s. 8Hun ble liggende urørlig en lang stund og ville bare gråte, men lot det være. Hvis fangevokterne hennes hørte det, kunne det bli misforstått. De ville tro hun var i ferd med å gi opp, men det var hun ikke. Tvert imot.
For flere smakebiter, ta en tur innom bokbloggen Flukten fra virkeligheten! Du vil finne mange spennende bøker der, helt garantert!
Da gjenstår det bare å ønske dere alle en god påske! Jeg skal jobbe i morgen og etter det er det fritt frem til å gjøre hva jeg vil. Da skal det leses og så skal jeg forsøke å komme meg ajour med alle blogginnlegg jeg har startet på, men ikke fått lagt ut.

lørdag 23. mars 2013

Et foto i timen - 23. mars 2013


Da var det nok en gang tid for EFIT - Et foto i timen. Under EFIT dokumenterer man dagen sin ved å ta et bilde i timen. Denne lørdagen hadde jeg gledet meg veldig til, da skulle jeg på Canis-treff. Canis er for de uinnvidde, en hundeside på nettet (og en hundeskole), og endel av de som er på forumet der møttes i Drammen for å bli kjent og trene hund. Det ble en stor suksess. Her er altså min dag...

Kl. 06.00 - Lys våken. bjørkeriset er midlertidig pyntet (jeg fant nemlig litt sjokolade
som egentlig skulle hengt på juletreet, så det fikk komme på først, før vi fikk malt
noen egg).
07.00 - Var visst ikke så lys våken allikevel...

08.00 - Resten av huset våkner opp, men kose i sengen har vi tid til...

09.00 - Litt påskefrokost!

10.00 - Lufte hunder i påskesola.

11.00 - Pølsebiter hakkes opp til hundetreffet.

Kl. 12.00 - Handleliste-tid. Resten av påskehandelen spares til mandag.

13.00 - Jeg rekker å lese ferdig bok, mens jentungen maler en alv (var kanskje en
engel, men fargevalget passer mest til en alv synes jeg).

Kl. 14.00 - Bilen er pakket. Først levering av barn til bestemor.
15.00 - Litt etter skjema, men sola skinner og alt er såre vel...

Kl. 16.00 - Fremme ved Drammen Hundepark , to og firbente hunder koser seg.

K. 17.00 - Ellie takler de andre hundene fantastisk bra og over all forventning.
Ingen hunder å bli sint på, hunder og hilse på og leke litt (forsiktig) med.

Kl. 18.00 - Treffet er over, små og store har kost seg veldig.

Kl. 19.00 - Jeg legger meg bak Bergljot & co og følger med uten å tenke etter.
De kjører feil, og da gjør jo jeg det også. De snudde, jeg fant en utkjøring 300 m.
lenger bort ;)

Kl. 20.00 - Hører på lydbok. Den er litt kjedelig dessverre, men snart ferdig...
Kl. 21.00 - På besøk hos min mamma. Deilig dessert!
Sjokoladefondant med is og bringebær!

Kl. 22.00 - Spellemannsprisen på TV.


Kl. 23.00 - Barn med vondt i magen har stått opp, mens prikkete barn klarer ikke
å slappe av etter dagens hendelser. Begge trenger litt mammakos.

Populære innlegg